laser tag.

0.0; prolog.

Jeg har alltid likt intensitet.
Måten folk sender blikk mot hverandre som om de har planer om å svelge dem,

eller måten folk danser sammen med en sånn intensitet som får dem til å virke elektriske,

Alle er forskjellige, men alle har sin egen intensitet.

Vel, ikke jeg, men det går fint.
Jeg liker best å observere,
observere det øyeblikket når noens øyne møtes for første gang, og det er som om det skyter hverandre med lasere, som om de slåss i en aldri-endene kamp med laser-tag.
Som om de er de siste menneskene i verden, og alt rundt dem er øde og forlatt, men det går bra, for de har hverandre, de kan ta på hverandre, og de kan puste hverandre.

Og de gangene når man ikke trenger å se på hverandre engang, alt man trenger å gjøre er å føle den andres energi, deres nærvær. Også faller den løse brikken på plass, de kommer seg ut av tåken, de klarer seg likevel.

Likevel, må nok favoritten  min være når gnisten forsvinner, det enkle øyeblikket da den siste lille gnisten kveles, av og til, har de tråkket den ned, av og til, er det en distanse de har satt mellom hverandre, frivillig, eller ufrivillig.
Det øyeblikket når øynene går fra å være magiske og fulle av liv, til å bli dølle, grå og triste.
Det øyeblikket da de forstår hvor dumme de har vært, hvor mye som har skjedd mens de var borte i sin egne lille verden fylt av kjærlighet, lidenskap og intensitet.

Det er disse følelsene jeg lever for. Der er disse følelsene jeg skriver ned i denne boken, disse følelsene jeg vil dele.

// Jeg beklager.

- Emma. \\