laser tag.

0.2; en overdøvende aften.

Det var merkelig, det å gå nedover gaten, og plutselig ikke klare å se noe annet enn to andre som ikke ser deg, bare fordi de er opphengt i å se på hverandre.

Det hadde skjedd igjen, jeg hadde blitt fanget midt i en ny farge-eksplosjon, og jeg ble for første gang klar over at det som skjedde ikke hadde noe med meg å gjøre.
Jeg kjente følelsen helt ned i hjerterota, den knuste meg nedover, og for første gang, rev jeg øynene vekk fra eksplosjonen.

Hvorfor fikk jeg denne bragden, eller æren lagt på mine skuldre? Hva gjorde jeg for at noen skulle se på meg å si at jeg bar kvalifisert til dette. Hvorfor meg? Som aldri hadde følt noe i nærheten av romantiske følelser for noe sol helst? Meg, som levde livet i svart, hvitt og grått? Det ga ingen mening.

Jeg skulte mot alle som snudde seg i mot meg i det jeg trengte meg gjennom folkemengden. Jeg måtte komme meg ut, tårene presset seg på, og når jeg svingte inn mot en tom blind-gate strømmet de nedover kinnene mine.

Jeg kvalte et hulk i det jeg dro ned en brannstige og begynte å kave meg oppover mot taket. Mot himmelen.

Solen var på vei ned da jeg kom meg til toppen, og vinden rusket meg i håret i det jeg satte meg ned på kanten av bygget og tørket vekk tårene mine. Alt rundt meg var et rot av svart-hvitt rot, og bråkete omgivelser. Jeg fikk se farger i andres glede, men hva hjalp vel det meg med å slukke min tørst?

Jeg tenkte tilbake på den forrige kvelden fargene danset rundt dem, jeg lukket øynene og forestilte meg hvordan det måtte være å danse med fargene.
Hvor gledesfullt måtte det ikke være å fått vist en barndommelig glede man mister etterhvert som man vokser igjen, ved hjelp av dansende bølger av farger som drar deg igjennom luften, og du svever. Du ender opp med skyene rundt deg i stedet for over deg, og alt utenom deg og fargene er borte.

Jeg åpnet øynene og ble møtt med en mørk, men opplyst by.

Tankene mine dro meg tilbake til øyeblikket her forleden, den unge mannen så ikke ut til å merke fargene engang, han hadde alle de magiske fargene rundt seg, men klarte bare å holde øynene sammen med sin skjebnesvangrede partner. Tanken på å verdsette et annet menneske over å danse med fargene var helt unaturlig i mine øyne.

Etter å ha sitter i en par mange minutter å fundere på dette innså jeg at min plikt, min plikt var å observere for det var det som var korrekt for meg!
Jeg kom aldri til å møte noen jeg ville tilbringe hele resten av mitt liv med, men jeg kommer til å få fantasere om fargene så lenge jeg lever.

Og det er nok for meg.