Me and my broken heart

25. juni 2016

Jeg sitter bak treet lenge, med våte klær. Det kjennes ut som har sittet der i mange timer, men jeg tipper jeg egentlig bare har vært har i en halvtime eller en time. Uansett hvor lenge jeg har sittet her så kjenner jeg kulden sprer seg i kroppen, og jeg begynner å hakke tenner. 'Nei Aurora, nå må du bevege deg for å få varmen tilbake.' Tenker jeg, og reiser meg sakte opp. Jeg er ikke klar for spørsmålene mamma kommer med enda, så jeg bestemmer meg for å gå til Elisabeth. Sakte subber jeg bortover veien til huset hennes, med usynlige tårer som gjemmer seg under regnet.

Regnet høljer ned enda, og jeg har kommet meg rundt halvveis til Elisabeth. Jo lenger jeg går, jo mer sliten blir jeg. Noe som egentlig ikke skulle gått, for en segle vedsiden av meg kommer seg fortere framover enn det jeg gjør.
"-Aurora!" Hører jeg svakt bak meg, med en alt for kjent stemme. Jeg prøver å unngå å snu meg, så jeg fortsetter rett fram.
"-Aurora, vent!" Roper Dennis igjen, og jeg overser han igjen.
"-Vent da." Gjentar han seg selv, men denne gangen kan jeg høre at han er rett bak meg. Han tar et fast grep rundt armen min igjen og snur meg rundt. Øynene som møter meg er fulle av sorg. Jeg har bare lyst til å klemme han, men samtidig ikke. Det har alltid vært han som har trøstet meg, det har alltid vært han som har passet på meg. Og det har alltid vært meg som har trengt det som aller mest. Enda flere tårer renner usynlig nedover kinnene, men øynene blir rødere og rødere. Og plutselig begynner jeg å hulke, og som den gutten Dennis er så trekker han meg inn i en klem. Duften av han trekker seg oppover i nesa mi og og slenger armene mine rundt han. En klem var akkurat det jeg trengte nå, og når den er av Dennis så er den enda bedre. For bare noen sekunder siden var jeg sint på han, men nå klemmer jeg han. Noen ganger har Dennis verre humørsvingninger enn meg når jeg har besøk av Tante Rød, og det er ille for å si det sånn.
"-Kom, så går vi hjem." Sier Dennis rolig, mens han stryker hånden sin på ryggen min.

Han holder rundt meg og vi går sammen hjemover til meg. Da vi kommer oss til ytterdøra så ringer han på. Etter noen sekunder kommer mamma ut.
"-Jenta mi! Hvor har du vært?" Utbryter hun og tar kjapt tak i meg og drar meg inn, hun lar Dennis stå ute i regnet. Idet hun skal lukke døra avbryter jeg henne.
"-Mamma! Dennis da?" Mamma kikker usikkert på meg, før hun lukker døra opp igjen. Dennis står fortsatt ved døråpningen og ser på oss med triste øyne. Da han oppdager at vi venter på han ser han opp på meg. Blikket hans er fylt med sorg.
"-Jeg beklager så my...." Lenger kommer han ikke før jeg bryter meg løs fra mammas grep, og løper inn i armene hans. Jeg gjetter han ble sjokkert, men han klemte meg hardt tilbake. Etter en stund lener jeg meg litt tilbake og ser han dypt i øynene, de er fortatt triste, men jeg kan se gleden i dem også. Og plutselig ligger leppene mine på hans. Kysset begynner mykt, men straks blir det mer lidenskapelig og hardt. I bakgrunnen høre jeg mamma si:
"-Jeg tror jeg går inn jeg." Jeg begynner å le, men holder det inni meg så jeg ikke bryter kysset. Regnet bøtter ned enda og jeg er mer våt enn noen gang. Armene til Dennis som klemmer me hardt inntil han, gjør så jeg holder meg varm. Jeg leker og lugger i håret hans, men han er mest sannsynlig vandt med det. All sorgen og det triste som var her for en halvtime er sporløst forsvunnet. Alt sammen er borte, og jeg er gladere enn noen gang. Og alt det er på grunn av Dennis. En av de jeg elsker høyest av alt.