Me and my broken heart

26. juni 2016

Jeg venter utenfor ytterdøra, og vurderer å ringe på. Etter episoden jeg hadde med mamma i stad, vil jeg egentlig ikke se henne, men selvfølgelig må jeg gjøre det. Uten at jeg helt tenker på det så trykker jeg på ringeklokka, og jeg hører den gjenkjennelige lyden klinger gjennom huset. Videre hører jeg tunge skritt mot døra, mamma. Og med ett brak lukkes den opp og mamma kommer til syne. Da hun faktisk oppdager at det er meg så går hun mot meg i en klem.
"-Jenta mi! Det var ikke meningen at d...." lenger lar jeg henne ikke komme. Jeg går ett skritt bakover og unngår klemmen. Hun ser uforståelig på meg, og jeg ser skuffelsen i øynene hennes.
"-Aurora, jeg er så lei meg for det som skjedde i stad." Sier hun trist. "-Jeg ble bare så skuffet over at du er sammen med en 19 åring, i hvert fall når jeg kom på at du hadde ligget med han." Varmen fra den bare overkroppen til Dennis henger fortsatt i meg, og holder meg varm til tross for kulden som er ute. Det som er både dumt og bra med meg er at jeg så si aldri er lang sint, så jeg slenger meg rundt halsen til mamma og klemmer henne. Armene hennes klemmer meg hardere og jeg blir glad igjen.
"-Jeg er lei meg jeg og." Sier jeg i klemmen.

"-Og mamma! Jeg skal ehh... i et selskap meg Dennis imorgen. De skal .... ha et lite familieselskap og jeg er bedt." Sier jeg under middagen. Idet jeg hadde sagt setningen lurte jeg på om de andre skjønte at jeg jugde. Det var jo egentlig en fest, men jeg er sikker på at mamma ikke går med på det. I hvert fall ikke nå når hun vet at Dennis er to år eldre enn meg.
"-Igjen, var ikke du der igår også?" Spør hun. Hele familien sitter rundt bordet, mamma, pappa, og lillebroren min Valter.
"-Jo... men denne gangen er det besteforeldrene og sånn da." Fortsetter jeg. Foran meg sitter mamma og nikker, Valter sitter ved siden av meg, og pappa ovenfor han igjen.
"-Hvor gammel er egentlig denne Dennis? Du har aldri sagt det til oss." Utbryter pappa. "-Dere er jo sammen hele tiden." Hjertet mitt stopper ett sekund, og når jeg oppfatter hva han sa begynner det med maraton. Jeg ser nervøst opp på mamma, kanskje hun vet hva jeg skal gjøre.
"-Sa du ikke at han gikk i parallellklassen din?" Sier mamma.
Akkurat nå hjelper mammaen min meg, med pappa.
Mamma hjelper meg.
Med pappa.
Hva?
Det er like før jeg spytter ut maten, men klarer å holde den igjen og presser fram et smil. Og sakte nikker jeg til mamma og pappa. Pappa nikker tilbake og fortsetter med maten. Jeg tror han gikk på det.

Stolen skriker idet jeg reiser meg fra bordet.
"-Takk for maten." Mumler jeg og starter veien opp på rommet, i bakgrunnen hører jeg mamma sier 'værsegod'.
Rommet mitt er øde, og klær ligger overalt på gulvet. Jeg slenger meg ned i senga og tar opp telefonen.
'Tapt anrop: Dennis❤️'
Jeg sveiper til siden der varselet er, og det begynner å ringe.
D: "-Hello jenta mi!"
A: "-Hei! Jeg så du hadde ringt?"
D: "-Ja, jeg bare lurte på hvordan det gikk med moren din? Hvordan hun reagerte."
A: "-Det gikk overraskende bra! Heldigvis. Når henter du meg imorgen forresten?"
D: "-Festen starter klokka seks, så henter deg kvart på."
A: "-Gleder meg! Til å endelig slippe å tenke på livet. Er det alkohol der egentlig?"
D: "-En fest uten alkohol er vel ikke en fest. Men du kan ikke drikke du er jo bare 17."
A: "-Nekter du meg?
D: "-Neeehh... tvert imot, drikk så mye du vil for min del."
A: "-Haha, nei må gå... hade!"
D: "-Hade!"

Jeg slenger telefonen ned ved siden av meg, og ligger og ser opp i taket. Hvordan fortjente jeg egentlig Dennis? En så omsorgsfull og snill gutt. Nei, jeg må ikke tenke på dette. Det ender bare med at jeg tror han ikke elsker meg, og det vil jeg ikke.

-------------------------------------------------------
Det kommer til å komme kapitler med lange mellomrom, dessverre😰 har dårlig tid, og lite inspirasjon, men det kommer mer innimellom! Så stay tuned!
Og btw, tusen takk til dere som faktisk leser historien!❤️