Sitter her som så mange ganger før

Ser ut i natten

Han satt som så ofte før. Han tenkte på det som hadde skjedd får så lenge siden, men han kunne ennå huske det som om det var i går. Natten lå som et mørkt teppe av fløyel rundt ham der han satt på taket. Byen sov, men han kunne skimte sollyset i horisonten. Hadde det gått så lang tid? Tydeligvis, han hadde sittet og tenkt hele natten, på henne og alt som hadde skjedd. Han kunne ennå fremkalle henne i detalj får sitt indre øye.
Like vakker som dagen er lang og hud som honning. De dype mørke øynene som så ut som om de kunne se rett inn i dine innerste hemmeligheter, det var ikke på en ekkel måte, fordi det var akkurat det du ville hun skulle gjøre. Leppene var rosenrøde og krummet seg perfekt når hun lo.  Latteren, latteren var som en kald bekk som trillet nedover en fjellside etter en lang varm dag på tur. Håret hennes var mørkt, langt og blankt og det la seg som et slør rundt skuldrene på henne. Han kunne fortsatt huske hvordan vinden lekte med det og hvor hypnotiserende det var å se på. Hun var slank, men hadde likevel nok av former. Ingen kunne si annet enn at hun var vakker, vakrere enn de fleste menneskene du kommer til å møte i løpet av et liv, men det som virkelig gjorde henne vakker, var på innsiden.
Hun var en ensom sjel, selv om alle menn ville ha henne, var det ingen som behandlet henne som den personen hun var på innsiden. De behandlet henne som en vakker og skjør sommerfugl som ikke fikk fly fritt fordi de ville holde på henne lengst mulig, og det var ingen som fikk ha henne lenge av gangen. Hun hadde ikke venner heller, alle menn ville ha henne og alle kvinner var grønn av sjalusi på henne. Det var mang en mann som hadde gått fra dem, og til henne. 
Han tenkte på de lange nettende de hadde sittet oppe og sett på månen og på stjernene. De hadde snakket og snakket og snakket. Om alt og ingen ting, om hvordan de trodde joden hadde blitt til og hvorfor de var der. De snakket om fortid, nåtid og hva de ville for fremtiden.  Han hadde vært vilt forelsket, men aldri gått lengre enn å holde hånden hennes, eller... Han var livredd får å skremme henne vekk, livredd får å gjøre noe feil. Han hadde mang en gang måttet se henne med en annen, og mang en gang hadde hun forsvunnet som dugg for solen, men hun kom alltid tilbake. Til ham, ikke til dem. Det de hadde var så spesielt, men så lenge siden. Han ville gjøre alt får å få henne tilbake, om så bare får fem minutter. De fem minuttene ville vært bedre enn alle årene han hadde ventet til sammen. Det ville være som smaken av vann etter en dagsmarsj i ørkenen midt i den steikende solen, bedre enn å gjenoppstå fra selve døden, det var han helt sikker på.
Nå var hun bare en drøm fra en fjern virkelighet. Det kunne like gjerne aldri ha vært, og hadde det ikke vert får at minnene var så klare, hadde han nok ikke trodd på at hun noen sinne hadde vært der med ham. Alt han kunne gjøre var å tenke, å håpe, å drømme. Om sommerfuglen som en gang fløy sin vei.
Det han angret mest på var at han ikke hadde klart å holde på henne, men skremt henne vekk. Til slutt hadde han blitt akkurat som alle de andre, han ville ha henne får seg selv, men alle visste at hvis du fanget en sommerfugl ville den dø. Nå lever hun der ute et sted, fri. Han vet ikke hvor hun er, men på en eller annen måte vet han at hun er lykkelig, og på en eller annen måte vil hun komme tilbake til ham, det gjorde hun alltid, før eller senere.
Han satt der som så ofte før. Tenkte på det som er og det som var. Tenkte på hvor vakker hun var, og akkurat da, kom det en vakker sommerfugl flyvende i den varme fløyelsnatten. Han viste at hun hadde det bra og at hun vil komme tilbake.