Hurted Feelings

Kap.2

Emely's synsvinkel:

Jeg og Liv, altså Olivia, gikk ut av klasserommet og bort mot kantinen. Jeg hadde ikke gått på skolen her så lenge, men jeg og Liv var blitt gode venner allerede. Og jeg visste hvem de fleste var.
Vi gikk ut og satt oss ned vedsiden av noen av Liv's venner. Jeg fann ikke ut hva navnene deres var, jeg var for opptatt med å stirre på gjengen som kom ut døren i det alle snudde seg i noe som virket frykt.
Liv pirket meg i skulderen.
"Noah" sa hun stille og småpekte på den høye gutten som gikk fremst.

"Emely!" hørte jeg noen rope etter meg.
Jeg stoppet opp for å se hvem som ropte da jeg så Liv springe fort etter meg i det hun snublet og falt rett på trynet.
Jeg lo mens jeg gikk fort bort til henne og hjalp henne opp.
"Du blir vell med ut i kveld?" sa hun og små hvinte i det hun så på hand flatene sine som nå begynnte å bli røde.
Det var fredag kveld og Noah og "gjengen" skulle ha fest. Alle skulle dit.
Jeg nikket, men ikke egentlig fordi jeg hadde lyst, det var mer fordi jeg ikke hadde noe andre ting å gjøre på, og det å sitte hjemme å tenke ut nye måter å få "bedre karakterer" var ikke akkurat så fristende.
Uansett så var han der Noah kjekk, så det var vell ikke noe galt i å sjekke han opp?

"Vi kan ikke miste hverandre å vi må hjem igjen før foreldrene mine står opp." Jeg skulle sove over hos Liv og da også veldig viktig at vi gjorde va fikk beskjed om. Ikke det at jeg hadde planer, men jeg vet ikke helt om jeg kunne si det samme om Liv, enn fikk som regel inntrykk av at hun ikke var den type jente som kom hjem når hun burde og gjorde alt hun fikk beskjed om. Hun var snill, og hun elsket foreldrene hennes, men hun var ikke akkurat noe englebarn.
"Jeg vet." nikket jeg, smilte og tok hånden hennes før jeg leide henne inn.
Det var høy musikk overalt og lukten av alkohol var sterk. Jeg hadde aldri drukket før, og jeg hadde ikke tenkt å begynne nå.
Jeg så meg rundt før jeg gikk inn i stuen hvor de fleste sto. Det var ett stort hus og det var mange folk.
Jeg så opp mot trappen og såg Noah komme ned over. Jeg gikk sakte mot han, bare for å få ett bedre glimt av han. I det jeg gikk forbi han gidde han meg ett blikk. Ikke ett stygt blikk, men jeg vet ikke hva han mente med det, men han var kjekk. Han var så utrulig kjekk.