Sterk

Kapittel 4

"Ine, kom ned nå!" Ropte Heidi, en av de som jobber på barnehjemmet.

"Vent litt da, klokka er jo bare åtte!... Oi, shit! Klokka er åtte!" Ropte jeg tilbake og spratt opp av sengen, det er jo skole halv ni!

"Du har ti minutter til du skal sitte ved frokostbordet her nede!" Ropte hun igjen.

"Jada!" Ropte jeg tilbake og gikk bort til skapet mitt.

"Skal jeg ha på den, eller den?" Spurte jeg meg selv mens jeg tok ut to topper. En grå t-skjorte der det sto '#control' og en hvit singlet med 2 lag, det ytterste laget var gjennomsiktig med hvite blonder.

Jeg bestemte meg for å bruke t-skjorta, og fant en svart og burgunderrød rutete skjorte å ha utenpå. Jeg fant også et par svarte jeans.

Jeg kledde fort på meg og gikk på badet. Da jeg var ferdig med det også, løp jeg ned trappen og slengte med ned på en stol ved bordet.

"Spis fort nå, så du rekker skolen!" Sa Heidi utålmodig.

"Jvadah.." Svarte jeg med masse mat i munnen.

Da jeg var ferdig med å spise, gikk jeg ut i gangen og tok på meg olajakken og de røde conversene.

"Nå stikker jeg, hadee!" Ropte jeg til de andre, ikke at de brydde seg, men det føltes bra å ha noen å si det til som faktisk svarte.

"Hade, du har 10 minutter før skolen starter, vær rask!" Ropte Heidi tilbake.

Det ringte inn akkurat da jeg satte foten innenfor døren på skolen.

"Inn her!" Sa en stemme til meg fra inne på doen. Stemmen hørtes merkelig desperat ut.

"Hvafaen?" Utbrøt jeg da jeg ble dratt inn på doen, personen som var der inne smelte igjen døren og låste fort. Nesten fortere enn jeg gjør det, denne personen har visst litt erfaring med å flykte også.

"Hva skjer?" Spurte jeg litt irritert.

"Hysj!" Sa personen og puttet fingeren foran de myke, lyserosa leppene.

Nå som jeg så personen, kunne jeg si jeg aldri hadde sett noe lignende før!

Han hadde nøttebrune øyne, lysebrun hud & mørkt halvlangt hår.

Han var perfekt!

"Hvorfor gjorde du det?" Spurte jeg lavt. Jeg var veldig forvirret..

"Dina, hun var rett bak deg.. Jeg vet hvordan hun kan være." Svarte han rolig.

"Oi, shit! Takk.." Sa jeg overrasket.

"Hva heter du?" Spurte han meg forsiktig.

"Ine, jeg går i 10c. Duda?" Svarte jeg.

"Lucas, 10a." Sa han og smilte et søtt smil.

"Rart at jeg ikke har sett deg her før, jeg tror jeg hadde husket det ansiktet!" Flørtet jeg. Sikkert ikke så tydelig, siden han bare trakk på skulderene.

"Jeg har sett deg da, det er ikke så vanskelig å glemme det.. Du var jo tross alt bade gul og blå over hele deg!" Tullet han tilbake.

"Æsj, er det sånn du husker meg?" Spurte jeg, litt flau. Lucas var jo så kjekk, og han husker meg fra ett av de verste øyeblikkene i livet mitt..

"Neida, har sett deg et par andre ganger også." Svarte han og begynte å le.

"Åh, jeg trodde du mente det.." Sa jeg, litt lettet og litt flau..

Han lo, den latteren var fin.. Kanskje jeg endelig har fått meg en venn? Håper det!

*BANK BANK BANK*

"Hvem er der? Jeg sverger på at jeg hørte noen snakke!" Dinas stemme skar gjennom døren, man skulle nesten ikke tro det var en vegg mellom oss!

"Shit" visket Lucas så lavt at jeg nesten ikke hørte det.

"Vær helt stille!" Hvisket jeg tilbake.

"Haloo?! Hvem. Er. Det?!" Jeg kunne praktisk talt se de sammenbitte tennene hennes da hun sa det, til tross for at jeg ikke kunne se henne..

"Det er Jenny.." Sa jeg litt høyt med en ganske lys stemme.

"Jenny? Hvilken klasse?" Spurte Dina skeptisk tilbake.

"9b" svarte jeg raskt tilbake med den samme, lyse stemmen.

"Ok, whatever.." Sa Dina. Jeg kunne praktisk talt se henne himle med øynene. Hva? Jeg kjenner henne litt for godt..

Det knirket i gulvet da Dina gikk unna for å gjenforenes med gjengen sin..

Lucas pustet lettet ut, hadde han holdt pusten hele tiden?

"Det var close enough!" Sa han og lo den fine latteren igjen.

"Jaa.." Svarte jeg helt inne i mine egene tanker..

"Så... Hvorfor hjalp du meg egentlig? Alle andre normale hadde bare stått å sett på.." Spurte jeg litt lavt..

"Da har du vel fått med deg at jeg ikke er helt normal da?" Tullet han tilbake.

"Nei, helt seriøst?" Ertet jeg..

"Mhm.." Svarte han, nå var det hans tur til å være borte i tankene sine..

"Men hvordan visste du hva Dina er i stand til å gjøre mot meg?" Spurte jeg litt nysgjerrig.

"For å si det sånn, er vel ikke jeg og Dina så gode venne heller.. Det er ikke så farlig." Forklarte han. Jeg hørte på stemmen hans at det ikke var alt..

"Hva har skjedd mellom dere to som ikke er så farlig?" Jeg gir meg ikke så lett..

"Eh, lang historie." Han prøvde å skyve det vekk..

"Jeg har tid, neste time er ikke før om 30minutter!" Sa jeg, jeg prøvde å få ham til å gi opp.

"Eh, ok.. Jeg var i fosterhjem hos familien til Dina en stund.. Hun var litt, eh, ikke så hyggelig mot meg.." Sa han lavt, jeg kunne høre godt at dette ikke var det temaet han likte best å prate om..

"De hadde en papegøye, Dina hatet den.. En kveld vi var hjemme alene, drepte hun den. Da foreldrene hennes kom hjem igjen, skyldte hun på meg.. De sende meg tilbake til barnehjemmet og fikk meg til å gå til psykolog i 1 helt år.." Fortsatte han, ansiktet hans vred seg.

"Åh, shit! Jeg visste ikke..." Begynte jeg.

"Det er ikke din feil.." Stoppet han meg.

"Så, hva har skjedd mellom deg og Dina da?" Spurte han. Shit, jeg må vel kanskje svare han da, siden han var helt ærlig da jeg spurte om det samme..

"Ok, hun har bare vært etter meg så lenge jeg kan huske.. Hun mobber meg for alt som skjedde med foreldrene mine, denger meg hver gang hun får tak i meg og er generelt helt forjævlig mot meg.. Det værste er at ingen på barnehjemmet jeg bor på bryr seg en dritt.." Sa jeg, sikkert ganske fort, fordi det så ut som han hadde litt problemer med å henge med noen steder..

"Så... Kan jeg spørre deg hvorfor du er på barnehjem, eller vil du ikke prate om det?" Spurte han litt nervøs..

"Ja, alt startet da.."

(Dere vet jo dette fra før, så jeg gidder ikke å skrive alt på nytt.. Hvis du ikke husker det, se lenger fremme i historien!"

"Shit, shit, shit!" Var alt jeg hørte Lucas si før jeg begynte å gråte..

**Unnskyld! Jeg har ikke oppdatert på en stund nå, pga problemer med Internett & skrivesperre osv..😬

Jeg håper dere likte dette kapittelet!

Til alle dere som leser, kommenterer & stemmer, jeg elsker dere! Dere betyr mye for meg, og dere har hjulpet meg mye så langt med skrivingen. Fortsett med det!😍

-Tuva💖**