Sterk

Kapittel 6

Lucas' P.O.V:

Jeg våknet med et rykk og forventet å se han store, skumle fyren og de to wannabe-ene hans..
Men gjett hva jeg så? Ine! Og hun satt oppreist! Men, var alt bare en drøm?

"Eh, hei?" Nesten spurte hun. Ojaa, hun lurer sikkert på hva jeg gjør her.. Vi møttes jo bare 1 gang.. Når jeg tenker meg om, lurer hun sikkert like mye på hva hun gjør her!
"Heei." Svarer jeg litt sakte.
"Hva gjør du her? Nei, vent. Hva gjør jeg her?" Spurte hun. Jeg merket at hun var veldig forvirret.
"Jeg er Lucas, fra skolen. På doen? Det var jeg som..." Prøvde jeg og forklare, men hun avbrøt meg.
"Jaja, jeg vet hvem du er, bare ikke hvorfor vi er her.." Jeg hørte at hun begynte å bli litt utålmodig..
"Ok.. Eh. Ja, da vi gikk ut fra doen, på vei til timen kom Dina. Hun gikk løs på deg og det endte med at du ble bevisstløs.. Så jeg tok deg med hit, til sykehuset, og de sa at du lå i koma. Jeg hat vært her helt siden da, i litt over 3 uker.." Forklarte jeg.
"Å.. Takk. Men hvordan fikk du lov til å være her? Er det ikke sånn at bare familiemedlemmer får lov til å være hos folk i koma eller noe sånt?" Spurte hun, hun var ihvertfall takknemlig, det er bra nok for meg!
"Eh jo.. Apropo det, jeg sa at jeg var broren din, Casper."

Ines P.O.V:

"Eh jo.. Apropo det, jeg sa at jeg var broren din, Casper."
Bare å høre han si 'Casper' ga meg gåsehud. Jeg savner han, han er jo tross alt broren min.. Jeg vet ikke en gang om han er i live.
"Å.." Var alt jeg fikk meg til å si..
Han merket nok at jeg ble lei meg, så han unnskyldte seg fort.
"Unnskyld, Ine! Jeg tenkte meg ikke om.." Sa han medfølende.
"Det går bra, jeg har bare ikke sett han på veldig, veldig lenge. Jeg vet ikke en gang om han er i live eller ikke.." Sa jeg kjapt. I dette øyeblikket kjempet jeg mot tårene.
"Ine. Det er greit å være lei seg noen ganger. Jeg vet du er sterk, men ingen kan være sterke hele tiden!" Sier han og prøver å trøste meg. Han kommer nærmere.
Jeg feller et par tårer jeg ikke klare å holde inne lenger. Han var enda nærmere nå, nesten ved sengen jeg lå i. Det trillet enda noen tårer før han var helt fremme ved meg.
Han satte seg i sengen, veldig nærme meg. Han tok hånden min i sine, litt større hender og så meg rett inn i øynene.
"Ine. Dette går bra, vi skal få deg gjennom dette." Sa han sakte og strøk meg over kinnet.
Han bøyde seg litt nærmere, og enda litt nærmere, så var det bare noen millimeter som skilte ansiktene våre fra hverandre. Jeg klarte ikke å stå imot lenger, jeg bøyde meg de siste millimeterene og leppene våre møttes i et langt, deilig kyss.
Det var jeg som først trakk meg vekk.
"Det der skulle ikke skje.." Sa jeg lavt, det var ikke egentlig meningen at han skulle høre det, men med min lykke gjorde han jo selvfølgelig det..
"Jeg likte det på en måte jeg." Fleipet han tilbake. KLEINT.
"Haha, det var liksom ikke meningen at du skulle høre det da.." Sa jeg, litt flau.
"Å, jeg hørte ingenting jeg." Tullet han mer, noe som fikk meg til å le.
Vi bare satt og lo en stund, før han brøt stillheten.
"Så, jeg må gå å si ifra til legene at du er våken.. Tror du det er ok å være alene en liten stund?" Spurte han nervøst.
"Jaja, og når du uansett går ut av rommet, ta deg en dusj i samme slengen. Du lukter ikke akkurat blomster eller.." Tullet jeg og begynte å le enda mer.
"Hei, jeg har bare ikke turt å forlate rommet mer enn når det er høyest nødvendig i tilfelle du skulle våkne. Ikke døm meg!" Forsvarte han seg selv og begynte å le sammen med meg.
Åhh, han er så søt. Det kysset var det beste kysset jeg noen sinne har hatt!
Han gikk ut og lot meg være igjen og tenke over hvorfor han var så snill mot meg.
Kanskje det er fordi han har vært gjennom sånn cirka det samme som jeg har gått gjennom? Kanskje han syns jeg trengte en venn, eller kanskje noe mer enn det?