THOMAS POV:
I dag var begravelsen til Alice. Skal jeg gidde å dra? Jeg bryr meg jo ikke uansett. Ingen gjør. Kanskje mamma, men jeg vet ikke om noen fler.
Jeg bestemte meg for å dra, bare for å være hyggelig. Mamma må jo tro at jeg bryr meg. Jeg faker noen tårer også vil alle tro at jeg bryr meg.
Jeg kom inn i kirken. Mamma så bort på meg. "Thomas!" Hun var streng mot meg. Jeg er kanskje 21 og gjør hva jeg vil, men den kjærringa friker meg ut. "Du og jeg skal snakke etterpå!"
Jeg så på hele hun, at hun var sint. Det kan ikke bety noe bra. Så, jeg satt meg lengter mulig unna henne.
Det kom noen folk til. Men ikke mange. Det er ingen som bryr seg om Alice. Vi var rundt 7 stykken i hele jævla rommet.
Jeg tror de andre bare er der, for å være der. Som å være en slags "støtte" for familien. Men de ble sjokka når de så at det ikke var mange her. Når de kom, så var det jo bare meg, mamma og presten.
Når vi var ferdige der inne, så ble kisten båret ut i en lik bil. Alice skulle tydeligvis bli kremert. Jaja, sånn går det.
YOU ARE READING
You Don't Care
Teen Fiction14 år gamle Alice, har hatt et helvetes liv. Mobbing, selvskading, angst, depresjon og selvmordstanker er en stor del av hverdagen hennes. Hun har flyttet igjen, men har mistet håpet om at ting blir bedre. Hun har skjønt at folk ikke bryr seg og fin...
