You Don't Care

Selvmordsforsøk nr. 1

ALICE POV:

Jeg er dritt lei nå. Jeg hadde bestemt meg. I dag, blir min siste dag noen sinne. Jeg klarer ikke livet rett og slett.

Jeg skulket skolen. Mamma var på jobb, og samme med Thomas. Så ingen av dem kunne stoppe meg. Ikke nå.

Jeg gikk på badet. Jeg leitet rundt etter noe tabletter eller noe, i medisinskapet vårt. Jeg fant det ikke. Så jeg gikk inn på rommet til mamma.

Jeg fant masse. Jeg tok med meg fire forskjellige bokser. Jeg løp ned og tok et glass med vann, før jeg løp opp igjen.

Jeg satt der og tok ut piller da utgangsdøra blir åpnet. "Alice! Er du her?" Faen, Thomas har kommet. Jeg svarte ikke.

Jeg hørte skritt i trappen. Døren min ble åpnet. Jeg hadde glemt å låse døra. Thomas kom inn. Han løp bort til meg og tok bort pillene.

"Hvorfor?" Han hadde tårer i øynene. "Ingen bryr seg uansett! Du gadd ikke engang å hjelpe meg da jeg ble banket. Du bare gikk forbi, som om ingenting skjedde! Ingen har prøvd å stoppe det! Alle går bare rett forbi, og later som om det ikke har skjedd! Jeg har det helt jævlig på skolen. Jeg har blitt mobbet hele jævla livet! Mamma har aldri vært der for meg, fordi hun er nesten aldri hjemme. Pappa er død, og jeg har ingen andre! Jeg orker ikke dette mer! Det å dø, er den eneste utveien min!" Jeg skrek, mens jeg gråt.

Jeg orker ikke livet mer.  Min eneste utvei nå, er å komme meg vekk. Bare dø. Slippe smertene, slippe å bli torturert, slippe angst anfall uten grunn, slippe at folk i det hele tatt ser meg. Det er ingen som bryr seg uansett.

Thomas satt og gråt. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Det gjorde ikke jeg heller.

Vi satt der i stillhet en stund, før han trakk meg inn i en klem. "Lov meg at du ALDRI prøve å ta ditt eget liv igjen!", sa han strengt og så på meg. "Jeg kan ikke love noe", svarte jeg og klemte han igjen.

Det forsøket der var mislykket. Men det blir ikke mitt siste forsøk for å si det sånn.

Jeg gikk på badet og kastet pillene i doen, før jeg dro ned. Da var de pillene borte. Men jeg skal finne en annen vei å dø på. Fordi, det er det jeg må.

Jeg vil ikke leve i dette helvete lenger. De fleste vil nok si at det her er ikke så ille i forhold til en del andre ting. Men jeg syns dette er ille nok. I hvert fall når jeg vet at ingen bryr seg om jeg dør. Ingen bryr seg om jeg bare forsvinner. De fleste blir nok veldig glade.

Jeg ble hjemme resten av dagen. Med overvåkning av Thomas. Han ville ikke at jeg skulle være alene etter dette.

"Thomas, lov meg en ting. Ikke si dette til mamma. Hun vet ikke om selvskadinga, selvmordstankene eller forsøkene mine", sa jeg. "Jeg lover, jeg vil ikke si noe. Jeg vil ikke at du skal få det enda mer jævlig. Og det med at jeg ikke bryr meg om deg, det er ikke sant. Jeg er glad i deg, og jeg burde ha stoppet de andre elevene, men jeg klarte ikke. Og hvorfor vil jeg forklare senere. Men ikke akkurat nå", sa han.

Hva snakket han om? Hvorfor kan han ikke fortelle det nå? Jeg får vel bare vente og se. Jeg vil ikke tvinge det ut av han. Han får si det når han vil. Jeg må bare vente.

___________
601 ord. Haha, lengste del i boka hittil.😂