Enhjørningene

Kapittel 2 Drømmen (Ildstorm sitt perspektiv)

Det var en rolig natt. Jeg får ikke sove så jeg blir sittende våken å beundre føllene mine. Eller de er da egentlig ikke føll lenger, det har gått flere måneder nå og de er store. Jeg spisser ørene. Hva var det? Rekker jeg å tenke før lyden kommer igjen. Å, det er bare fjellnatt som drømmer. Kanskje han får et tegn som kan hjelpe oss å finne ompalompariket??? Selv om det ikke er noe farlig her, trekker jeg meg nærmere føllene mine som for å beskytte dem. Jeg har ikke glemt dems første natt.

Jeg våkner med et rykk. De er lyst nå og de andre er allerede våkne. Fønix, Krystall og Sølvskygge er allerede i gang med å leke med Luna og Snøfnugg også som er de andre føllene. Jeg rekker så vidt å reise meg opp før fjellnatt roper "Nå drar vi videre! Vanndråpe det er din tur til å passe på forrest og det er Ildstorm sin tur til å passe på bakerst. Da drar vi!" Jeg passer på at Fønix, Krystall og Sølvskygge kommer seg trygt inn i flokken med de andre før jeg sakker fart og kommer bak. Vi går et stykke før fjellnatt foran meg sakker farten til han kommer ved siden av meg. Han ser alvorlig ut men samtidig glad. "Ildstorm, jeg må snakke med deg om noe veldig viktig." Jeg nikker før han fortsetter. "I natt hadde jeg en drøm," "Jeg la merke til det," la jeg til med latter i stemmen. "I den drømmen fikk jeg tegn som kan hjelpe oss til ompalompariket!" Sier han overlykkelig. "Der er jo fantastisk!" Utbryter jeg. "Men hvorfor sier du det til meg før de andre?" Legger jeg til. "Fordi det handler om sønnen din, Fønix." Sier han litt alvorlig. Jeg begynner å bli litt engstelig. "Men hva skal han gjøre? Det er vel ikke noe farlig? Jeg vil ikke miste han." "Ikke vær rett for han," sier fjellnatt. "De er store nå, ja snart voksne enhjørninger og de kan ta vare på seg selv. Det er ikke alt en enhjørning kan overleve, men jeg tror de klarer seg gjennom det meste du kan." "Sikker på det," mumler jeg kjapt fortsatt bekymret. "De mangler kanskje litt visdom, men det vil komme med tiden." Fortsetter fjellnatt uten noen tegn til å stoppe før jeg er enig. "Ok da, men nå kan du komme til poenget" fjellnatt fortsetter på drømmen igjen. "Jeg har tenkt ganske mye gjennom den drømmen. Det var litt utydelig men tydelig nok til at jeg er ganske sikker på at Fønix skal lede oss til ompalompariket." Jeg nikker tankefull. "Ved et fjell skal vi la han lede oss og da skal vi komme til ompalompariket." Når det ser ut som han er ferdig å snakke spør jeg, "men hvordan skal vi vite hvilket fjell?" Fjellnatt tenker et øyeblikk før han svarer "Jeg har ikke kommet så langt men jeg tror jeg klarer å finne det ut med litt tid." Jeg nikker. "Men når skal vi fortelle det til Fønix? Og resten av flokken for den sakens skyld?" Spør jeg kjapt enda et spørsmål. "Jeg tenkte vi kan diskutere dette med de voksne enhjørningene om ikke mange dager etter jeg har tenkt litt mer, men Fønix og de andre barna kan vi vente med til noen dager før vi er fremme ved fjellet." Svarer han. "Du har vist tenkt over ganske mye." Sier jeg lattermildt. "Ja, jeg har jo tenkt hele i dag, men jeg må nok tenke en stund til." Med det er samtalen avsluttet. Vi galopperer litt for å ta igjen de andre før det er pause. Mens jeg galopperer bortover gresslettene tenker jeg mye på hva fjellnatt sa. Det hadde ikke kommet helt inn. Er det virkelig Fønix som skal lede oss til seier? Vil vi klare å overleve, eller er enhjørningene tapt for alltid???