Jeg nyser rett ned i fjeset på katten jeg står over. Katten glefser etter meg mot strupen, og jeg smetter unna. Kjærligheten mellom oss skulle aldri bli den samme igjen, ALDRI, ALDRI noen gang igjen skulle jeg gi han et kjærlig slikk eller et kjærlig blikk igjen, aldri se han igjen. Det revehjerte, dette skulle bli det siste han fikk se etter å ha prøvd å drepe klanens leder. Jeg siktet mot strupen på min elskede foræder og klappet kjeften over strupen hans før han rakk å rykke unna. Denne djevelen skulle aldri kunne ta, ikke engang se på Roseklanens leder igjen. Jeg hadde drept min egen make. Eller hadde dette vært riktig? "Hva har du gjort?!" Den fortvilte stemmen kom bakfra. Jeg ble rivd vekk fra han. " Hva tror du at skjer med en som dreper?" Stemmen hveste truende inn i øret mitt. Jeg snudde meg og så opp og rett inn i et isblått brennende blikk. "Det er imot det en ekte kriger gjør."
"M-m-men-n j-" stammer jeg men ble avbrutt av er hves og klor nedover flanken. Smerten ildte nedover hele kroppen og ut til hale spissen. "Løp, løp, løp, og aldri se deg tilbake" hvisker stemmen med et trist og sint tonefall. Jeg adlyder uten å tenke, jeg løper ut av lysningen og ut av den velkjente skogen og alt jeg har kjært. Ut i det ukjente ut til et nytt liv.
YOU ARE READING
utstøtt
FanfictionMaken min, tigerstripe, har snakket med en katt fra blåklokkeklanen. De planla et angrep på lederen vår, nattstjerne. Jeg rakk å drepe han i sekundet før han hoppet på henne. Men en katt så det. Hun sende med ut i skogen.
