Milla hadde ikke vært på skolen på en uke nå, og alle var veldig beskymret. Hvor kunne Milla være? De hadde prøvd å banke på hos henne, men det var bare 'onkelen' hennes som åpnet døra. Nå var det fredag kveld, og vennene skulle møtes i skateparken og prøve å finne ut mer. Milla hadde virkelig forsvunnet. Klokka var seks, og Jonas begynte på veien til skateparken. De avtalte å møtes der halv sju. Når Jonas hadde kommet frem, møtte han de andre som satt der og ventet på han.
Dette stedet hadde så mange minner. Jonas fikk et flashback for et og et halvt år siden:
(Flashback)
"Milla, hvorfor vil du ikke hjelpe oss?!" Ropte jeg til henne.
"Du skjønner ingenting, det er ikke du som har gått rundt og savnet noen, det er ikke du som har ligget våken om natta fordi du ikke aner hva det er som skjer, det er ikke du som"...
"Men alt det er over nå!" Avbrøt jeg
"Nei, det er ikke det!" Sier hun tilbake. "Milla, jeg er her, okay?"
"Ja, men hvor lenge? Jeg er redd Jonas!"
"Hvorfor må alt være så vanskelig for deg?!" Skrek jeg til henne igjen.
"Det er jo fordi jeg elsker deg!" Ropte hun, før hund snudde seg med tårer i øynene, og gikk.
Jeg fulgte etter henne til skateparken. Hun satt der mens en tåre rant nedover kinnet hennes. Jeg satt meg forsiktig ved siden av henne, og hun snudde seg vekk. Etter noen sekunder, tok jeg armen min rundt henne, og hun lente hodet sitt på skulderen min.
Jeg løftet hodet hennes opp, og så inn i øynene hennes. De var blanke av tårer. Så lente jeg meg mot henne, og kysset henne. Hun trakk seg fort unna, og så dypt inn i øynene mine. Så lente hun seg mot meg igjen, og leppene våre møttes på nytt.
(Flashback over)
Jeg kjente hvor mye jeg savnet henne. Hvor mye jeg trenger henne. Det er som en liten bit av meg er borte.
"Ja, da er alle her" avbrøt en stemme meg. "Da får vi begynne å tenke og snakke og finne ut" fortsatte Alex sin stemme å si.
"Hun forsvant for en uke siden, og vi har snakket med onkelen hennes at hun aldri kom hjem igjen" sa han og tok frem lappen han fant i sekken sin på en av de første skoledagene.
Han leste lappen høyt: Gi meg min M/L S10 ellers...
De hadde enda ikke klart å finne ut hva den lappen betyr. Jonas søkte på S10 på nettet for å prøve å finne ut hva den delen kan bety. Visste han det, kunne han kanskje vite hva hele lappen til sammen mener.
Det var dårlig Internett, så det tok litt tid før søkeresultatene var klare. Det var nesten så han ikke orket å vente lenger, da det gikk.
Han gikk inn på en nettside med S10 - hva betyr det?, som overskrift.
Når den kom helt fram leste han;
S10 har lenge blitt brukt som et uttrykk. Men det er fortsatt ikke alle som vet hva det betyr, derfor skal jeg prøve å forklare det nå. S10 er en annen måte å skrive det latinske ordet Slatin. Slatin kan enten bety liten jente eller bare jente, eller det kan bety fare, farlig fare. Som om noen trenger hjelp, og da blir det som oftest brukt om at en liten jente/jente trenger hjelp umiddelbart.
Han tenkte at han endelig hadde funnet det ut. M/L S10 betyr Min Lille Jente I Fare... Da tenkte han automatisk på Manuel. Han satt der i tankene sine før det gikk opp for han at det var best han sa i fra.
"Dere..." Sa han.
Alle kikket på han. "Ja?"
"Jeg tror jeg har funnet det ut..."
De så på hverandre og så litt gladere ut. Jonas viste dem nettsiden han hadde funnet. Alle sammen leste den stille hver for seg. Alex tok ordet. "Så da må M/L S10 stå for..." Han fikk ikke fullført setningen før Kirsti sa: "Min Lille Jente I Fare... Men hvem har skrevet lappen?"
"Manuel." Mumlet Jonas for seg selv.
"Onkelen til Milla?" Spurte Kirsti. "Ehh.. ja" svarte Jonas henne.
En stillhet senket seg over dem. Alle tenkte, hver for seg. Tenkte de likt? Hvem vet. Men en av dem tenkte hverfall smart, og ikke minst riktig. En som elsket Milla så mye at han hadde gjort hva som helst for å redde henne. En som tok henne imot med åpne armer dagen hun kom til skolen. Han som... å, jeg gidder ikke mer, dere skjønner det uansett.
"Så da visste han at Milla var i fare, og ville ha henne med hjem så han kunne beskytte henne. Men vi skjønte ikke det før nå, og nå er det for sent. Hadde vi skjønt dette når Milla var her, hadde vi hatt større sjanse til å hindre dette i å skje." Mumlet Jonas for seg selv, men alle de andre hørte det. "Og samtidig har Barlind rømt" tenkte Jonas høyt.
"Men vi må ha spor for å komme oss videre, og når Milla er borte kan ikke spøkelsene hjelpe oss." Sa Jimmy.
"Nei, vi må finne på noe annet... Kanskje noen har lagt igjen spor, bare at vi ikke har sett det?"
-----
Har dere noen ideer?? I så fall kan dere skrive dem ned i kommentarfeltet. Jeg har hatt dårlig tid og skrivesperre lenge nå, og har liksom ikke fått skrevet ned ideer. Og har samtidig skrevet litt mer på en annen historie.
Men jeg håper dere likte kapittelet!
YOU ARE READING
Ghost Rockers - for alltid?
FanfictionJeg prøver å lage en historie fra sesong 3, selv om jeg ikke har sett den enda:) Håper dere liker den!: De fem vennene møtes igjen for tredje år på DAM. Da Jonas får et mystisk brev, og vennene hans blir utsatt for ulykker etter tur. Den ene ulykken...
