Alle begynte å savne Milla skikkelig. Nå hadde hun vært borte i to uker. Men de hadde fortsatt ikke fått ledetråder om akkurat hvor Milla kan være. Etter timen i dag, samlet alle seg nede i kjelleren for å prøve en gang til å finne ut noe mer.
"Så, noen ideer?" Spurte Kirsti. Alle så ned i gulvet uten følelser i ansiktet. Alle var helt følelsesløse. Alle tenkte bare på det samme, hvordan få Milla tilbake. "Bare noen andre kan synge for henne, noen spøkelsene stoler på". Sa Jonas.
Plutselig følte Jonas at det var noen andre der. At det var en annen person som ikke skulle være der. Han skulle til å si ifra til de andre, da han visste at det var sant. Han hørte noen.
"Hørte dere det?" Hvisket Jonas. Jimmy nikket. Fottrinn.
Fottrinn inne i rommet. "Kanskje jeg kan hjelpe?" Spurte en stemme de så vidt kunne høre. Den stemmen kunne de kjenne igjen hvor som helst. Han gikk på skolen der i fjor, men dro året etter. Men kunne de stole på han?
"Robin?" Kirsti var den første til å snakke. Han kom fram fra mørket. "Hva gjør du her?!" Ropte Kirsti. Han ble stille en liten stund. "La meg forkla-". "Nei!" Avbrøt Kirsti. "Jeg vil ikke se deg! Det er nok at du har knust hjertet mitt to ganger!" Det fikk Robin til å tie. Han så ned i bakken. Det samme gjorde Kirsti. Begge visste egentlig at de var glad i hverandre. Det kunne man se i øynene deres.
"Jeg vet jeg ikke er den personen dere vil se akkurat nå, men dere må la meg forklare. Ikke døm meg før dere får høre sannheten". Han så opp på Kirsti.
"Vi kan se om spøkelsene stoler på han. Hvis de gjør de, lar vi ham forklare. Greit?" Alle så på ham og nikket. "Kanskje han til og med kan hjelpe oss videre".
Robin gikk mot mikrofonen. Først skjedde det ingenting, men så begynte han å synge:
(Melodi: katastrofe fra sesong 2)
Stol på meg, jeg kan vise deg den riktige vei
Stol på meg, hvis ikke kan planen gå helt skeis
Få det til, eller få en ledetråd av meg
For å redde deres kjære venn
"En ny ledetråd, nå vet vi at vi kan stole på han. Eller hva?" Sa Jonas. "Ja, fortell oss alt du vet" sa Jimmy. Robin så på Kirsti, og hun nikket. Alle satte seg ned i sofaen. Så begynte han å fortelle.
"Vel, etter at jeg dro til Nederland, var det noen ute etter meg. Jeg fikk skumle meldinger, brev i posten, og alle ba meg om den samme tingen; "Møt meg på MIT- skolen kl. 18, som var den skolen jeg startet på der. Først ville jeg ikke og tenkte at noen fra skolen min tulla med meg, men etterhvert fikk jeg bare fler og fler som sa det samme, og da gikk jeg. Da jeg kom dit, var det absolutt ingenting der. Helt til jeg hørte noen. Rett bak meg.
Jeg skulle til å snu meg rundt for å se, men det rakk jeg ikke før noen tok tak i meg, og holdt meg fast. "Nå skal du fortelle oss alt du vet!" Hveste han ene inn i øret mitt. Og det var ikke hvem som helst. Det var Barlind! Han tok meg med til et hemmelig rom på skolen min, så mye forstod jeg, men jeg visste ikke nøyaktig hvor det var fordi jeg ble dyttet dit med bind foran øynene. Rommet ble låst hver gang de gikk ut igjen, etter å ha avhørt meg. Det eneste de ville jeg skulle si, var hemmeligheten bak Ghost Rockers. Hvordan vi klarte å avsløre det Sorte Øyet.
Jeg nektet å si det hver eneste gang. Til slutt bestemte jeg meg for å rømme. Jeg hadde prøvd det flere ganger, men hver gang mislyktes jeg. En dag fikk jeg en perfekt plan for å rømme. Jeg gjemte meg rett før de kom inn. De prøvde å finne meg, men mens de var opptatt av å lete, løp jeg så fort jeg kunne ut av rommet, og ut av skolen. Jeg løp og løp til jeg ikke så at de fulgte etter meg lenger. Jeg tok en buss hit, og gjemte meg på skolen her. Eller rettere sagt, i kjelleren på DAM. En gang så Milla meg, men jeg prøvde å si at hun ikke skulle si noe. Isteden sa hun at hun ville gå opp av kjelleren. Etter jeg kom hit møtte jeg faren til Milla".
"Faren til Milla?! Er ikke han i fengsel da?" Spurte Kirsti. "Nei, han har rømt. Har dere ikke lest nyhetene?" Kirsti tenkte så det knaket. "Vi leste jo at Manuel Sanriago har rømt...er det faren hennes?!" Jonas så ned i bakken, han ville ikke svare. Hva ville Milla si? "Vi møtte han, og han sa han var onkelen hennes!" Fortsatte Kirsti.
"La oss fortsette". Sa Robin rolig. "Snart ferdig med å fortelle". "Greit". Sa Kirsti. "Jeg begynte å møte Manuel og legge en plan. Etterhvert begynte tre stykker å møtes for å legge en plan". Han ventet litt med å fortsette. Han så på Jonas som nikket svakt. "Det var jeg, Manuel og .. Jonas". Alle så på Jonas.
"Så du visste alt sammen?!" Spurte Jimmy. "Ehh..ja" svarte han usikkert. "Hvorfor fortalte du oss ikke noe?" Spurte Alex. "Jeg kunne ikke." Var svaret hans. "Visste Milla det?" Spurte Jimmy igjen. "Nei, bare jeg" svarte han Jimmy. "Så du legger en plan sammen med pappaen til Milla, uten at hun vet det?!" Spør Kirsti. "Ja, jeg gjorde jo på en måte det". "På en måte?! Du gikk bak ryggen vår!" Sa Kirsti igjen. "Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre!" Sa Jonas. "Når jeg plutselig møter pappaen til Milla og Robin som planlegger å stoppe Barlind, blir jeg litt forvirret!" Fortsetter han. "Men du kunne jo sagt ifra til oss!" Roper Kirsti.
"Hei, dere! Nå skal vi ikke krangle. Milla har ikke mye tid igjen, og vi lar ikke en krangel stoppe oss!" Sier Robin. "Jeg og Jonas har faktisk nesten klart å finne ut hvor Milla er, nå trenger vi bare hjelpen deres!". Alle ble stille. Robin hadde rett. De måtte finne ut hvor Milla er og hjelpe henne.
-----
Et helt annet sted...
Hendene mine begynte å verke. Båndene rundt armene mine var altfor stramme, og jeg hadde så vidt følelser i dem. Jeg måtte rømme. Jeg måtte ut herfra. Rommet begynte å få dårlig luft, og det begynte å bli vanskelig å puste. Jeg prøvde å se en rømningsvei i rommet. Men det var helt tomt, ingen møbler, ingen rømningsveier.
Plutselig ble alt svart.
I bakgrunnen hørte jeg stemmer. Og pusten min ble langsommere. Til slutt var stemmene borte, og jeg så bare svart.
-----
"Så her er vi, her vi tror Milla er." Sa Robin. Vi sto foran en stor bygning med veldig få vinduer. De få vinduene som var der, var bittesmå. "Hvordan fant dere det egentlig ut?" Spurte Kirsti. "Vel, vi kjenner en slu rev i fengselet som har tjuvlyttet på Barlind og andre medlemmer i Det Sorte Øyet". Svarte Robin. "Manuel?" Spurte Kirsti. "Jepp".
"Vel, på tide å gå inn?"
-----
Brukte hele dagen på denne delen (med pauser)
Håper det var verdt det og at dere liker det!:)
-Julia
VOCÊ ESTÁ LENDO
Ghost Rockers - for alltid?
FanficJeg prøver å lage en historie fra sesong 3, selv om jeg ikke har sett den enda:) Håper dere liker den!: De fem vennene møtes igjen for tredje år på DAM. Da Jonas får et mystisk brev, og vennene hans blir utsatt for ulykker etter tur. Den ene ulykken...
