Beautiful Lies [✓]

kɑpittɛʆ รyѵ

~ Leonardo ~

Så var vi her. Stedet jeg hadde brukt alt mitt mot for å annkomme til. Det hadde vært en tung reiste, med masse diskutering med meg selv.

Når jeg tenker over det, så har var dette er dum ide. Ja, en veldig dum ide. Tror jeg heller har lyst til å gå hjem igjen.. men da kom jeg hit forgjeves. Kom igjen nå Leonardo, du kan klare det. At du trenger er å vise at du lever, at du takler et nederlag. Jeg har tross alt ikke vært på skolen i fire dager. Alt falt sammen sist mandag, og nå er det mandag igjen. En hel uke hadde gått.

Jeg ville helst prøve å unngå og snakke med folk. 99% kommer til å spørre om Tyler. Litt irriterende? Ganske. Jeg kunne ikke unngå det, men jeg kunne prøve.

Timene hadde alt begynt, og det ringte ut til friminutt hvert øyeblikk. Jeg gikk med skjelvende bein inn døren til de kjente gangene. Jeg følte meg av en eller annen rar grunn uvelkommen her. Det var ikke en sjel å se og jeg pustet lettet​ ut. Siden hele verden elsker meg så ringte det akkurat inn til friminutt. Fem, fire, tre, to og der begynte folk å strømme ut i gangen.

Jeg skvatt da jeg hørte et kremt komme bak meg. Tanker om at Tyler sto bak meg skremte meg. Kroppen min snudde seg sakte rundt og møtte blikket til en gutt jeg aldri hadde sett før. Ny elev? Lettelsen var stor at det ikke var noen jeg kjente, eller Tyler for den del.

"Unnskyld meg, men kunne du si meg hvor klasserom 337 er?" spurte han og dyttet den svarte luggen hans vekk fra øynene sine. Yup, han er ny. Han var høy med svart hår og så ganske kjekk ut. Ikke min type, men definitivt mange som allerede hadde et crush på han.

"337? Det er naturfag du skal ha neste time, sant?" forsikret jeg meg der vi sto i enden av gangen.

"Ja faktisk," så han ned på et ark han hadde i hendene sine og smilte et guttete smil. Han var kledd i en grå genser med design nedover armene, og en svart bukse. Sekken hans hang løst på armen fra en stropp.

"Tilfeldig, jeg har også den timen. Vi kan gå sammen dit," smilte jeg tilbake.

"For en lettelse. Alle forklaringene jeg har fått inntil nå er bare 'til høre ned trappen inn den første døren til venstre, gå nedover gangen også sving til venstre også høyre'," pustet han dypt inn, etter å ha sagt alt i et åndedrag. Jeg kunne ikke noe for å le litt av forklaringen hans. Det var godt å le litt igjen.

"Jeg er ny," forklarte han, og jeg kunne bare nikke enig.

"Skjønte det."

"Men etter å ha trasket rundt i gangene uten å vite hvor jeg gikk, og var for seint til første time på første skole dag, så fikk jeg en åpenbaring. Skolen er ikke så stor! Så hvorfor drive med så kompliserte forklaringer? Og ha nummer 337 på et klasserom? Jeg tviler på at det er 337 rom i dette bygget," gestikulerer han voldsom med armene.

"Det er sant," måtte jeg le igjen. Jeg hadde en følelse av at jeg kommer til å like han, noe jeg tror Alissa og Luke også vil gjøre. Det var godt å få tankene på andre tingen enn Tyler.

"Forresten jeg er Oliver," tok han en hånd hilsenen ut.

"Leonardo," tok jeg og ristet tilbake. Noe i øynene hans lyste opp etter han fikk høre navnet mitt.

"Leonardo som i, Tyler-Leonardo?" spurte han usikkert. Hvordan visste han om det? Var det, det folk uttalte meg som, Tyler-Leonardo? Her er vel alle godt informert om meg og Tyler, selv de nye. Det eneste jeg klarte var å nikke.

"Wow, etter bare tre dager på skolen er jeg fullstappet av sladder om dere," lo han litt. Jeg kunne ikke noe for det triste glimtet som var i øynene mine.