Beautiful Lies [✓]

kɑpittɛʆ ɛʆѵɛ

~Tyler~

//bare fordi jeg er kul, så oppdaterer jeg tidligere enn det jeg egentlig hadde planer om :)) give me and this book some love//

"Pass deg for helvete! Han er rett bak deg!" ropte Ben av full hals. Fort reagerte jeg å skøyt han Ben siktet til ned i en bevegelse, av noen tast på kontrollen min.

"Takk mann," high fivet jeg og Ben, og gikk inn i spillmodus igjen.

Det hadde vært en god stund siden jeg og Ben hadde hengt sammen for å game. Vi hadde det nesten som en rutene at hver fredag etter skolen, så gikk vi hjem til Ben for å game. Men den rutinen hadde sklidd litt ut. Jeg kunne uten å nøle ta på meg all skylden for at jeg var grunnen for nemlig dette.

Jeg klarte ikke å fokusere når det eneste som var i hodet mitt handlet om Leonardo. Så jeg hadde derfor av den grunn unngått alle sosiale sammentreff alle vennene mine hadde spurt meg om å bli med på.

Men da Ben spurte om vi skulle hjem til han for å nemlig game trengte jeg ikke å bli spurt to ganger før jeg takket ja. Jeg hadde savnet å bare bruke hele fredagen min på å game med Ben og spise junk food. En fin måte å få tankene mine til å fokusere på andre ting enn bare Leo.

"Hva skjer med deg i det siste?" spurte Ben helt ut av det blå og strakk seg etter den åpnede pringles boksen. Jeg presset øyenbrynene mine sammen, og ga han et raskt blikk før jeg måtte se på skjermen igjen.

"Hva mener du?"

"Du har ikke helt vært deg selv, det er bare noe som er forskjellig med deg. Og jeg kan ikke huske sist du var sammen med oss," siktet han til mitt fravær i gjengen mens han hadde blikket klistret på skjermen. Stemmen hans kom ut som en svak mumling, men du kunne høre at han har var veldig fokusert, "vi synes det er bare litt spaced."

"Jeg vet ikke hva du snakker om," løy jeg. Jeg hadde en god mistanke om hva han siktet til, men aldri i verden om jeg kommer til å si til Ben at Leonardo er grunnen for min "mistenkelige" oppførsel.

"Jeg vet heller ikke! Men det er noe. Det er jeg jævlig sikker på! Du er ikke helt Tyler-Tyler, såpass får jeg med meg, bro. Så hva skjer?" Jeg løftet på skuldrene.

"Ikke noe, alt går fint," prøvde jeg å forsikre Ben. Jeg plukket opp pringles boksen og kvelvet den på skrå for å få ut noen salte chips.

"Pft, ikke spill dum. Jeg vet det er noe," myste ben på meg da han tok pause på spillet. Han hadde ikke tenkt å gi seg med det første, det var sikkert og visst. Ben var sikkert en av de staeste personene som jeg kjente.

"Det er ikke noe."

"Har det noe med Leonardo å gjøre?" gjettet han. Øynene mine sperret seg opp. Han hadde sikkert hele tiden hatt en mistanke om hva at dette handlet om. Han var nei men ikke dum, det skal han ha.

"Hvordan visste du det?" innrømmet jeg nettopp det jeg hadde nektet for noen sekunder siden. Ikke gadd jeg lengre å nekte på spørsmålene hans, jeg hatet dessuten å lyve til Ben når det gjaldt noe viktig for meg.  

"Så jeg hadde riktig? Vel for å være ærlig så vet jeg ikke, hadde bare en følelse," kunne jeg se det selvsikre smilet hans da han hadde riktig. Han løftet careless på skuldrene og lente seg tilbake i sofaen godt til rette, og slengte beina i kryss på det lille kaffebordet som var plassert foran oss overfylt med mat. Ben, som var litt høyere enn meg med noen centimeter, hadde ofte behov for å strekke ut den lange kroppen sin.  

"Fortell," knasket Ben på det første han fikk tak i da han strakte ut en lange hånden sin ut på bordet.

"Urg.. jeg vet ikke akkurat hva det er, men jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn Leonardo, jeg får han ikke ut av hodet. Jeg har jævlig mye skyldfølelse for det jeg gjorde mot han. Det spiser meg levende," falt jeg bakover i sofaen med hendene mine dragene seg nedover ansiktet mitt. Jeg tittet forsiktig bort på Ben som nettopp fikk høre det jeg hadde på hjertet, det som plager meg.