I ett lite øyeblikk ble alt svart og jeg følte en volsom smerte i magen, jeg falt ned på gulve og jeg ville bare skrike men jeg kom til og se bort på lille Daisy hun satt borte i gjørne av rommet med knærne opp mot bryste hun hadde på seg en hvit strømpe bukse og en lyseblå sommekjole.. stømpeboksen hadde fådt mer blod på seg... men igjenn var det ikke hennes, hun blødde jo ikke selv.. det var da jeg skjønte det... jeg var blitt skutt...
En dag tidligere
Jeg kom ut av skolen og ut i skolegården solen skinte skarpt i øynene mine jeg kunne føle varmen mot huden, jeg lukket øynene og nøt solen mot huden. så ringte skole klokken og alle barna kom løpende ut av skolen og rett mot skoleporten der mange av foreldrene sto og ventet noen av barna snudde seg og vinket og ropte hade til lærerne sine. jeg smilte til meg selv og skulle begynne og gå ut av skolegåren og bort til bilen min da en av elevene mine kom løpende bort til meg og tokk rundt foten min "hade bra frøken Jhonsen" da jeg så ned så jeg at det var Daisy, jeg vet at lærere ikke skal favorisere barna i sin egen klasse men det var noe med Daisy som jore at jeg likte henne mer en di andre. hun hadde på seg rosa sandaler med hvite sokker i og en lyse blå shorts og genseren hennes var rosa med en grå katt på og i håret hadde hun en kirsebær rød hårspenne. jeg satte meg ned på huk og smilte mens jeg sa " hade bra Daisy vi ses i morgen" også ga jeg henne en klem jeg røyste meg og begynte og gå da Daisy tokk tak i genseren min og sa "Frøe Jhonsen kan du følge meg ut av skolegården?" "selvfølgelig kan jeg det Daisy" sa jeg og tokk hånden hennes, jeg skulle jo ut samme vei så hvorfor ikke. når vi kom bort til porten slapp hun hånden min og løp bort til moren sin "mamma!" ropte hun og løp inn i armene hennes "Hei Jay" sa jeg mens jeg smilte "hei Emilia hvordan går det?" ja jeg har kanskje ikke sakt at navent mit er ikke bare Frøken Jhonsen fornavnet mitt er Emilia og det er faktisk ikke så mangen som vet det, mest fordi at på skolen kaller alle sammen hverandre for frøken eller lærer også etternavnet selv vi voksene gjør det. "Hei" sa jeg tilbake også gikk jeg til bilen min og kjørte hjem, jeg begynte og rette matte prøvene til elevene jeg begynte og bli litt sulte også så jeg bestilte en pizza. jeg ble sittende opp til langt ut på kvelden før jeg ble ferdig med og rette prøvene, da jeg var ferdi gikk jeg på kjøkkenet og laget meg en kopp te og gikk opp på rommet og la meg i sengen så tokk jeg frem en bok jeg holte på og lese " En dans på roser" jeg vet egentli ikke hva den handler om for jeg er ikke kommet serligt langt, det tokk ikke lang tid før jeg sovnet.
neste morgen voknet jeg med en rar følelse i magen ikke en gledes følelse men den type følelse man får før noe virkeligt galt kommer til og skje, jeg ville bare bli hjemme i sengen men jeg kunne ikke jeg måtte dra på jobb pluss at jeg måtte være vikar for en musikk klasse i femte time. "huff, nei jeg får komme meg av gåre tenkte jeg" jeg kom meg opp av sengen og fikk på meg klærne også gikk jeg ut i stuen pakket prøvene i vesken min og gikk ut i bilen. jeg prøvde og starte bilen men den ville ikke starte. " kom igjen ikke nå!" ropte jeg ut mens jeg prøvde og starte bilen igjen og igjen til slutt hadde jeg bare 10 minutter til skolen skulle starte så jeg måtte innså at jeg måtte begynne og løpe. jeg var cirka halvveis på veien da en bil kom kjørende opp på siden av meg den kjørte sån at ett av bakvinduene stoppet ved meg, vindusruten ble sveivet ned og plutt selig så jeg i Daisy hun hadde på seg en hvit strømpe bukse og en lyseblå sommekjole og di samme rosa sandalene som i går "Frøken Jhonsen!" jeg ble litt sjokert over og se henne for det var ikke moren sin bil "hvorfor går du?" spurte hun og av en eller annen grunn lyste hun opp når jeg sa at bilen min ikke ville starte. "Hopp inn så kan vi gi deg skyss til skolen" hørte jeg en stemme si fra framsete jeg gikk fram til vinduet og da så jeg de vakreste øynene jeg noengang hadde set og et smil som var ute av denne verden. det var som om alt rundt meg var borte og det var bare han jeg kunne se. " hopp inn da vell... hallo!" "hva.. eh ja takk" jeg kunne ikke tro at jeg faktisk fikk en liten black out hvis man kan kalle det for det det var så flaut. "jeg heter Louis foresten jeg tror ikke vi har møttes før" det var da det ble helt klart for meg hvorfor jeg hadde stivnet det var Louis Tomlinson brore til Daisy da var det ikke så rart at hun var i dene bilen. "jeg heter Emilia" sa jeg. jeg tror at jeg ble litt rød i kinnene for sån i hemlighet har jeg hadt eg forelskelse i han en god stund nå. resten av bilturen var ganske stilleog egentlig litt pinelig. da vi enderlig var framme takket jeg for turen og løp inn til klasserommet for og gjør mmeg klar til første time.
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
jeg vet sikkert er en del skrive feil her og der så beklager for det
jeg vil gjerne høre hva dere syns!!
gjerne kom med tips hvis dere ha :)
kommer til og oppdatere om ikke lenge :)
---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
