Politimannen la meg ned på en ambulanse båre, det kom en lege bort og begynte og undersøke meg mens han hålte på samlett det seg mange mennesker rundt oss jeg kjente at jeg begynte og miste bevistheten. jeg hørte at noen ropte "vent vent" jeg snudde hodet og så Louis bryte seg fram mellom alle menneskene som sto der "vi må få henne av gåre nå" de nølte ikke ett secund med og få meg av gåre.
når vi var framme på sykehuset nærmest svermet det av paparatsier utenfor" Emilia hvordan føles det og være en helt? Emilia hvordan føler du deg? Emilia se hit! Emilia!" jeg ville reise meg og skrike ut til dem " hvordan har jeg det? Jeg er skut i magen og er døden nær hvordan tror du jeg har det" men jeg klarte ikke jeg var alt for svak og litt etter litt ble alt svart.. jeg husker bare små blikk av alt etter på ett av en lege som kom og undersøkte meg neste var av en lege som sa " hvis vi ikke får henne til operasjonsstuen med en gang kommer vi til og miste henne" var det en lege som sa og etter det ble alt svart.
Jeg kunne høre en kjent stemme i det fjerne "Emilia? Emilia er du våken? vennen min vær så snill våkne" det var moren min jeg ville åpne øynene mine men jeg klarte ikke jeg prøvde og røre på armene og benene mine men det var som om jeg var paralysert jeg ville skrike men klarte ikke det heller, "hva har skjedd er jeg lammet" jeg kunne høre at moren min gråt, det er var nesten det verste at jeg ikke kunne reise meg opp og gi henne en klem. plutselig hørte jeg døren åpne og lukke seg. "Maria.. gå ned i kantinen og få deg litt mat du har ikke spist på lenge, jeg skal sitte her og jeg kommer og henter deg hvis det hender noe. " "Takk Louis" vent Louis?! hva gjør han her?
jeg kunne høre når hun hadde gått for det var ikke mer gråting i rommet. plutselig følte jeg at Louis tokk hånden min "vær så snill og våkne Emilia, Jeg vet ikke hvordan jeg kan få takket deg nokk for at du risikerte livet ditt for og redde Daisy, så du må våkne for jeg må få takket deg hører du meg, du må våkne" stemmen hans knakk og han begynte og gråte. jeg ville så gjerne vise at det var liv i meg jeg anstrengte meg og konsentrerte meg alt jeg kunne om og røre på en finger bare en eller åpne øynene mine. jeg lå der i noe som kjentes som flere timer og prøvde "jeg gir opp jeg klarer det ikke" tenkte jeg, jeg kommer aldri til og klare det, men i det jeg ga opp tenkte jeg at bare hvis jeg kunne åpne øynene mine men pluttselig uten og anstrenge meg åpnet jeg øynene og møtte blikket hans.
