Jeg stirret forvirret etter Michael og Sara. Hadde det vært et forsøk på å stoppe Sara? Jeg skjøv tanken unna. Selvfølgelig ikke. Kanskje jeg ikke engang er verdt å plage. Jeg kunne like godt være død. Ingen hadde savnet meg, unntatt katten min Månepels. Mamma hater meg, alle på skolen hater meg, Gud hater meg og verden hater meg. Men hvis jeg forsvinner vil mamma ta livet av Månepels, og det kan jeg ikke tillate.
Jeg heiste meg opp på beina og tørket svetten av pannen. Det verket i hele kroppen. Det føltes ut som om noen hadde hamret hele kroppen min med en hammer. Så ringte det inn. En hjerteskjærende lyd trengte gjennom stillheten. Dørene gikk med ett opp, og hundrevis av elever strømmet ut av dem. Snart var hele gangen fylt opp av elever. Jeg sukket. Jeg hadde gått glipp av hele timen. Jeg pilte bort til skapet mitt så fort jeg klarte, og stappet inn bøkene. Neste time var matte. Ugh.
Klasserommet var nesten allerede fult. Det var bare to ledige seter. Ett ved siden av Michael og ett ved siden av Klara. Jeg grøsset. Selvfølgelig skulle jeg ikke sitte med Klara, men det fristet ikke så mye å sitte med Michael heller. Før jeg rakk å bestemme meg, dultet noen borti skulderen min som fikk alle bøkene mine til å velte ut av hendene mine. Selvfølgelig var det Sara. Hun kastet et smilende blikk på meg, før hun satte seg ved siden av Michael. Selvfølgelig. Jeg plukket opp bøkene og satte meg nølende ved siden av Klara.
Mattelæreren begynte straks å snakke om pi. "Pi er et tall med uendelige mange nummer bak. Jeg vil dere skal lære å huske de 10 første tallene. -3, 141592653. Man kan for eksempel bruke det til å finne omkretsen av en sirkel eller.." Jeg fulgte ikke med lenger. Klara ga meg en lapp. Innerst inne visste jeg at jeg ikke burde åpne den, men jeg gjorde det allikevel.
Nå begynner helvete❤️.
Sinnet blusset opp i meg, før det sluknet igjen. Hva var vitsen med å være sint? Hvis jeg angrep Klara ville jeg få gjensittning, og gjengen ville tatt igjen. Hvis jeg ikke gjorde noe ville de fortsette med en eller annen plan for meg som de holdt på med. Jeg klarte ikke la være å grue meg, samtidig som jeg skammet meg over det. Bare på ni år hadde jeg blitt like svak som en treåring. Jeg stirret ned i pulten resten av timen.
Med en gang timen var ferdig, feide jeg bøkene ned i sekken og nærmest sprang mot utgangen. Jeg følte meg kvalm. Det var som om jeg skulle til å kaste opp når som helst. Jeg sprang direkte til jentedoen. Raskt kastet jeg fra meg sekken og sprang inn på et avlukk. Jeg rakk ikke engang låse før jeg spydde. Den sure stanken kilte meg i nesen. Halsen svidde som om noen hadde pusset den innvendig med sandpapir. Enda en bølge kom opp, og enda en.
Etter ti minutter sluttet det endelig. Jeg steg ut av avlukket. På speilet var det skrevet med rød leppestift. Kast opp den, taper. Kutt deg med den kniven hver gang noe dumt skjer med deg, ellers gjør vi det ;) Rett under speilet låg en liten urtekniv. Jeg grøsset. Aldri i livet om jeg skulle gjøre det! Jeg kastet kniven i søppelspannet. Men... Hva om jeg fortjente alt dette? Hva om dette var nøyaktig det jeg fortjente. Jeg hadde jo ingen verdi. Jeg var bare et eneste menneske av sju milliarder. En som lett kan bli fjernet fra verden uten at noen merker det. Kanskje Gud ville at jeg skulle forlate denne planeten? Jeg skjøv tankene bort enda en gang. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg klarte å stenge ut de altfor dystre tankene som snek seg inn i hodet mitt. Gikk det i det hele tatt an å ikke tenke? Jeg ante ikke.
Klokken var bare 07:34 når jeg stod opp. I dag var det mye varmere enn noen av de andre dagene hittil i høst. Det hadde kommet helt opp i 19°C. Himmelen var helt blå, og man kunne ikke se en eneste sky. Flere kalte dette for en fantastisk dag, mens jeg savnet regnet. Fordi når det regnet var det vanskeligere å være glad. Mens nå, når det var sol ville veldig mange menneske være glade selv om folk i andre land døde av krig og sykdommer. Jeg sukket. Kunne ikke dysterheten bare komme tilbake? Klokken hadde begynt å nærme seg åtte. Jeg hadde gruet meg til enda en dag med skole helt siden jeg la meg i går kveld. Etter meldingen på speilet hadde jeg bare sprunget hjem og sagt til lærerne at jeg følte meg uvel. Når jeg hadde kommet hjem hadde mamma fått et raserianfall fordi Månepels hadde lagt seg rett ved siden av godstolen hennes. Så hun hadde kastet en flaske vodka etter Månepels. Etter det måtte jeg kjøre Månepels til dyrlegen på grunn av at noen glasskår hadde satt seg fast i huden hennes. Når jeg endelig hadde kommet hjem igjen, låste jeg meg innpå rommet sammen med Månepels og bare stirret på månen.
Jeg stappet et enslig eple ned i sekken. Det var alt vi hadde igjen i kjøleskapet, unntatt vodka og sprit da. Mamma hadde sovnet i sofaen. Etter spyet rundt hodet hennes å dømme hadde hun nok vært full i går. Jeg grøsset og lot det ligge. Det var hennes søl. Hun kunne rydde opp i det.
Nå var klokken kvart over åtte. Det måtte ha ringt inn nå, så Sara og gjengen ville nok ikke plage meg før etter første time. Jeg steg ut av døren, uten å låse. Det var ikke noe å stjele inne i huset. Bare gammelt skrot som ikke var verdt noe. Når jeg kom til skolegården var det helt tomt unntatt en klasse som hadde gym. Jeg gikk raskt forbi dem og inn i bygget. Inne var det heldigvis også tomt, så jeg gikk rett til første time som var Spansk. "Buenas dias Kristine. Explicar" sa spansk læreren med en gang jeg kom inn døra. God morgen Kristine. Forklar. " Jeg forsov meg" mumlet jeg. "Español por favor". Spansk takk. "Ehh..." Stammet jeg. Jeg tenkte meg hardt om før jeg husket det. "Estoy desapareciendo". Jeg forsov meg. Spansk læreren himlet surt med øynene og pekte på den eneste ledige plassen i klasserommet. Ved siden av Sara. Flott.
Jeg slo blikket ned på skoene mine og satte meg ved siden av Sara. Hun smilte falskt til meg. "Såååå.. vi ses etter timen" hvisket hun og blunket lurt. Jeg så raskt bort, og prøvde å fokusere på hva læreren sa, men det var like umulig som å sovne når du hopper ut i en fallskjerm. "Kristine?" Noen hadde sagt navnet mitt. Jeg så meg forvirret rundt. Alle stirret på meg. Hvem som helst kunne ha sagt det. "Kristine?" Sa stemmen igjen. Jeg fulgte lyden, og fikk øye på en sint lærer som stod rett ovenfor pulten min. "Hva, hæ??" Utbrøt jeg forvirret. "Gjensittning i dag etter skolen" sa hun surt og gikk tilbake til kateteret. Jeg kjente skrekken komme krypende. Det betydde at etter siste time kunne jeg ikke bare spurte hjem.
"Følg med nå" hvisket plutselig Sara selvsikkert inn i øret mitt. Jeg så forvirret på henne. Hun blunket til meg. Jeg fikk med en gang følelsen av at denne dagen snart ville bli så mye verre. Hun reiste seg opp og spaserte bort til en tilfeldig gutt i klasserommet, som om det var helt normalt å bare gå midt i timen. Hun smilte flørtende til gutten før hun slo til ansiktet hans. Han hylte av forskrekkelse og falt av stolen. Læreren virvlet rundt fra tavlen, totalt forbauset. I noen sekund virket det som om hun ikke fikk fram noen ord. "Jeg..du...Sara!" Stammet læreren. Sara veltet pulten til gutten sammen med alle bøkene som lå på. Noen jublet, mens andre skrek av overraskelse. "SARA! GJENSITTING ETTER SKOLEN!" Skrek læreren. Sara kastet stolt på håret før hun vandret tilbake til plassen sin som om ingenting hadde skjedd.
"Vi sees på gjensittningen, taper" hvisket hun faretruende.
--------------
Hellu. Kapittel 2 er herved oppdatert! Det er nesten som å skrive hele historien om igjen😂. Vel, jeg håper du likte denne delen. Hvis du gjorde det så gjerne fortell meg det ved å vote eller kommentere❤️. Hvis du mener noe mangler eller noe er feil så si ifra så skal jeg fikse det med et 'svusj' med halen👍.
Ord: 1443
~Du kan skrive for meg, men når du forsvinner er jeg ikke blitt noe bedre~
أنت تقرأ
Offeret (DISCONTINUED)
مصاص دماء(AVSLUTTET) "Hvis jeg forteller at det finnes en måte. En måte å slippe all sorg og lidelse. Slippe å føle seg svak og ubrukelig. En måte å unnslippe virkeligheten sine raspende klør. Ville du gjort det, selv om det skulle koste deg livet?" Han kast...
