Offeret (DISCONTINUED)

4. Rømning

Det var ikke en eneste sjel å se i gangen. Jeg fikk en følelse av at det ikke var tilfeldig. Kanskje dette bare var en annen del av planen til Sara. Michael hadde ingen grunn til å redde meg. Jeg fortjente det ikke heller. Jeg var ikke verdt noe. Jeg var bare en liten brikke i Sara sitt spill. Hvorfor skulle noen bry seg nå? Etter 9 år med helvete. Hvorfor akkurat nå? Jeg ble mer og mer overbevist over at dette bare var en del av planen til Sara. Til slutt gikk det til hodet på meg. Jeg bråstoppet i korridoren.

"Kristine! Kom igjen. Vi har dårlig tid" utbrøt Michael stresset. "Nei" sa jeg bestemt. Egentlig hadde jeg mest lyst til å bare løpe og ta selvmord. Hva var verdt ved livet? Svaret var enkelt. Ingenting. Ingen hadde brydd seg om jeg forsvant, utenom Sara som helt garantert hadde falt i bakken av latter. "Nei??" Spurte han forvirret. Jeg begynte å føle meg usikker, eller er det kanskje kalt ukomfortabel? "Nei" sa jeg igjen. "Hvorfor ikke?!" Spurte han forvirret. "Dette er bare enda en av planene til Sara.. du... Jeg går ikke på det... Ikke nå lenger.." stammet jeg. Usikkerheten slo inn igjen. Hva om han faktisk prøvde å hjelpe meg?

Slutt med de tankene! Slike tanker spiser deg opp fra innsiden til bare skallet ditt er igjen. Til slutt vil du bare vandre rundt som en halvdød zombie med bare et mål om å spise, drikke, og sove. Spise, drikke og sove. Spise, drikke og sove. Om og om igjen. Helt til du en dag dør av alderdom. Ingen vil hjelpe deg, fordi alle vet at du fortjener det. Så slutt med slike tanker!

Et knips foran ansiktet mitt førte meg tilbake til virkeligheten. "Jeg er faktisk med i planen til Sara. Det virker gøy. Men det var faktisk Cayden som ordnet alt dette. Så kom igjen. Vi har dårlig tid" sa en irritert Michael. "Men..." Protesterte jeg. Han himlet irritert med øynene før han grabbet meg og løftet meg over skulderen hans. "Slipp meg ned!" Utbrøt jeg forskremt. Han måtte være utrolig sterk. "Nei. Nå er jeg lei av sumlingen din. Hvis ikke Cayden hadde insistert på å redde deg ville jeg drept deg på flekken. Så ti stille". Han gikk uforstyrret nedover korridoren.

Jeg visste ikke om jeg skulle ta han på alvor eller ikke. Ville han virkelig drepe meg eller var det bare et triks for å få meg til å tie stille? Sa han sannheten når han mente at Cayden hadde ordnet alt dette? I såfall hvorfor skulle Cayden hjelpe meg? Han kjente meg jo knapt. Eller var alt dette bare en løgn og han førte meg rett videre inn i Sara sin plan? Michael hadde jo sagt at han var med i planen til Sara. Kanskje dette var planen videre. Hodet mitt føltes ut som et sammenkrøllet ark med altfor mye informasjon skrevet på. Samtidig som arket ble dyppet i vann som gjorde at den informasjonen jeg visste skled ut over hele arket til det ble uleselig.

Jeg vred meg i taket hans, men hendene hans var som stål. De rikket seg ikke av flekken. Han fortsatte å gå som om det lille lydløse opprøret mitt ikke gjorde noe. "Hvor skal vi?" Hvisket jeg. Han kastet et surt blikk ned på meg som om jeg plutselig hadde blitt 3 år gammel. "Jeg sa ti stille!" hveste han. "Slipp meg" jeg tvang det siste motet jeg hadde igjen i de to ordene. "Nei" svarte Michael kort.

Det sa et klikk i hodet mitt. "Slipp meg ned din klumpete bastard!" Utbrøt jeg. Det var ikke bare jeg som var overrasket over utbruddet mitt. Han stirret overrasket på meg i et lite sekund før han hentet tilbake jeg-bryr-meg-ikke-om-noe blikket. "Greit" sa han kort. Brått forsvant hendene under meg. Jeg braste i bakken med ryggen først etterfulgt av hodet. Smerten dundret inn i meg som en flokk ville gaseller sprang over meg. Okey.. kanskje ikke så ille.. mer som å falle ut av sengen.

"Slutt å henge rundt der nede. Vi har begrenset med tid" Michael rekte ned en hånd mot meg. Jeg skulle akkurat til å ta den når han tok den bort. Resultatet av det var at jeg mistet balansen og slo hodet i gulvet, igjen. Jeg stønnet. "Kom igjen" sa han utålmodig og begynte å småjogge elegant nedover gangen. Jeg heiste meg opp og fulgte etter. Joggingen min var mer som hump, hopp, hump, hopp, med hodet svingende fra side til side. Vi rundet flere hjørner, men fortsatt var det ikke tegn til liv. Varme kaffekopper sto oppå traller, og noen papirer hadde enda ikke truffet bakken. Var det noen som fjernet folkene hver gang vi rundet et hjørne?! Nei, det var umulig. Ingen kunne være så raske.

Jeg gikk ned til rolig gange. "Hvor er alle folkene?" Mumlet jeg mest til meg selv. Michael hørte det, og stoppet irritert opp. "Cayden har fiksa det, selv om jeg gjerne skulle sett litt blod på veggene". Jeg visste ikke om han virkelig mente det. "Men nå, vi har litt dårlig tid. Jeg har andre ting å ta meg av, enn å hjelpe musen bort fra kattens klør" Michael stirret irritert på meg. Blikket hans boret seg inn i øynene mine. Jeg krympet meg under blikket hans. Hvis man kunne drepe via blikk hadde jeg vært død som et lam i et løve-hi.

"Noen nærmer seg" hvisket Michael. Han snudde litt på hodet for å høre bedre. Jeg hørte ikke en eneste lyd. "Ta bakdøren. Den ligger i sektor 4b i første etasje. Hvis du blir sett er det ingen som gidder å redde deg" sa han kort. Jeg snudde meg for å gå til heisen idet jeg hørte han mumle "endelig skal disse veggene få en annen farge enn hvit" til seg selv. Jeg småjogget nedover korridoren, til jeg var helt sikker på at han ikke hørte meg lenger, så spurtet jeg av alle mine krefter.

Jeg trykket mange ganger på heisknappen, men det hjalp lite. 4 etg...5 etg...6 etg...7 etg...8etg.. Et høyt pling brøt stillheten. Heisdørene gled sakte opp. Jeg sprang inn og trykket på 1 etg-knappen. Dørene gled igjen. Heisen gikk ned i bevegelse. Lysene i taket begynte å blinke, nesten som en slags advarsel. Heisen sa 'pling' og dørene åpnet seg. Jeg la på sprang, men kom ikke engang ut av den før jeg kolliderte med noen. For tredje gang i dag dundret jeg ned i gulvet. Den vedkommende jeg uheldigvis hadde krasjet i, hadde også falt over ende. Smerten jog gjennom kroppen min, men jeg reiste meg fort allikevel. Så såg jeg hvem sitt ansikt det var. Den forferdelig guden som elsker å plage, torturere og pine. Den personen som ikke gir seg med uavgjort. Den personen som ikke gir seg før den er på toppen av tronen, med undersåtter som bøyer seg i støvet.

Den jeg hadde kollidert med var ingen ringere enn Sara.