The trouble maker

Kjæresten Del 3

Det var begynt å gå mot mørkere tider, som betydde at jeg nå ville våkne av vekkeklokken istedenfor lyser som ville komme tidlig på morgenen før skolen. Åh som jeg hatet den dumme vekkeklokka.

Jeg brukte lang tid i senga før skolen, det var nesten så jeg vurderte og skippe skolen nå. Men som den engleungen jeg var turte jeg ikke det. Så jeg dro meg selv ut av senga. Spiste, kledde på meg og henta nøklene til scooteren. I det jeg startet scooteren nede med garasjen fikk jeg en melding, det var fra Michael.. han ba meg møte han før skolen startet. Jeg vurderte og svare men jeg hadde allerede dårlig tid, så jeg la det fra meg.

Når jeg kom til skolen dro jeg av meg hjelmen og byttet den fort ut med en caps, for å skjule det nakne ansiktet mitt og det bustete håret som jeg ikke rakk og stelle før jeg dro. Takket være Michael og den dumme dumme kjæresten hans, orket jeg ikke og stelle meg, det var jo ikke sånn at jeg hadde noen og pynte meg for. Det eneste som var bra med og komme for sent var at jeg slapp og gå forbi michael i gangene, så jeg trippet opp til klasserommet mitt.

Skoledagen var over om 10 minutter og jeg hadde planer om og kjappe meg ut så fort jeg kunne. Bare for å unngå det uunngåelige spørsmålet til michael, netop hvorfor jeg har ignorert alle melidngene, snappene, anropene og når han har ropt på meg nede i kantina, hvor jeg bare har latt som at jeg hørte på musikk og da gått fort vekk.

Skoledagen var ferdig og jeg var nede med scooteren for meg selv. Det var ingen michael innen rekkevidde, jeg var offisielt trygg. Jeg satte meg på scooteren og kjørte hjemover. Men det var ikke før jeg satt på scooteren for meg selv. Alene med ingenting annet enn et knust hjerte og mine egne tanker og følelser, at jeg forsto hvor mye inntrykk han hadde gitt meg.

Selv bare etter noen uker. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har vært uten noen type kontakt med gutter og at jeg da får følelser hundretusen ganger fortere så fort jeg møter en, eller om jeg bare trodde annerledes om han. At han ikke var som alle andre. Omtenksom og snill uten å ha noen baktanke. At han ikke ville være en av de som bare hadde en jente for å ha ho til pynt, fram til en penere og bedre kom. Jeg trodde kanskje at han ville være den ene som ville være bra. Bare bra. Ikke noe drama. Ingen krangling. Ingen sjalusi. Bare en som ville vise hvordan han følte det med alle anledninger så jeg aldri trengte og tvile på følelsene hans. Jeg vet ikke jeg. Jeg lot vel håpet komme over fornuften. Om at han ville være annerledes enn de andre.

Jeg skjønte da at jeg var ikke sur på han fordi han ikke hadde sagt noe om kjæresten. Jeg var såret og skuffa fordi jeg fikk forhåpningene mine opp om han. Jeg var irritert og fornærmet på kjæresten sine vegne. Hvordan kunne han dra med en anna jente og få hun til og falle for ham når han hadde en kjæreste? Jeg var så sinna nå at jeg hadde bare lyst til å snu, dra til huset hans, og kjefte han ut. Men hva skulle jeg si? Vi holdte ikke på, vi hadde ingen greie, vi var definitivt ikke sammen. Alt han hadde gjort var og ta meg med ut på en gåtur, og det var ikke akkurat nok til å anklage han for noe som helst.

Timene gikk og det kom flere og flere meldinger. Ingen av de var fra Michael. Jeg bladd nedover snappene mine men ingen fra han. Jeg sjekka instagrammen min, null varsler. Facebook? Ingenting. Meldinger? Nada. Jeg bestemte meg for å legge det fra meg, legge han fra meg, ''han er bare en gutt. En av milliarder. Han kan umulig være så spesiell'' mumlet jeg til meg selv med lukkede øyne samtidig som jeg lagg meg ned for å slappe av. ''Umulig være så spesiell? Altsa jeg har hørt mye rart i det siste men den var ny''

Denne delen ble litt kort men det er fordi jeg måtte dele den opp så det ble to deler isteden for en lang. Del 4 kommer på onsdag og den heter ''å fy faen'' :)))