The trouble maker

Å fy faen del 4

Jeg fryste, som om at hvis jeg lagg helt stille uten å si noe så kanskje dette ville bli om til en drøm. Jeg hørte dørhåndtaket gå ned, døra inntil veggen, så hørhåndtaket stille og sakte opp igjen. ''Hva gjør du her?'' sa jeg og lagg fortsatt med ryggen til og lukkede øyne. ''Jeg så deg ikke på skolen, du har ikke svart på noen av meldingene mine, snappene, anropene. Ingenting. Jeg måtte bare sjekke at alt var okei med deg''. Jeg hørte ordene, Jeg spilte de på repeat i hode mitt mens jeg prøvde og se for meg hvordan dette er noe en med kjæreste kunne klart og gjøre. Jeg prøvde og se for meg hvordan han snakket til henne. Trøstet henne. Klemte henne. Kysset henne. Hvordan han kunne elske en jente men samtidig ha samvittigheten til og få en annen til og forelske seg i han. Jeg skjønte det virkelig ikke.

Jeg prøvde og svare, men det var som om jeg var helt tom for ord. Jeg kneip øynene sammen og beit meg i underleppa. Jeg rullet rundt på den andre siden så jeg så rett på han. Jeg gransket hele han. Han var høy, 1.80 sirka. Selv om han hadde på seg caps kunne man se litt av det mørkebrune håret hans stikke ut på sidene og i hullet på capsen siden den var vridd baklengs. Han hadde en markert kjeve. Ren hud. Fine mørke bryn, finere enn mine, noe som er litt flaut. Jeg har alltid elsket stilen hans. Blå enkel bukse og grå nike hettegenser. Enkel og fin.

Etter stillheten hadde vart i sirka ett minutt dyttet han seg vekk fra veggen og gikk mot senga mi hvor jeg nå satt inntil veggen med armene mine rundt knæra. ''Kan jeg sette meg?'' spurte han og nikket mot senga. Jeg pekte på stolen, noe jeg ikke burde gjort fordi han begynte og le, noe som fikk meg også til og le, noe som fikk han til og tro at jeg tullet og derfor satte seg på sengen. Årh. Etter vi hadde ledd og latteren ble lavere og stillheten kom tilbake så jeg at han ble gal av og vente på og kunne spørre. ''Hva er galt? Seriøst, du har ignorert meg i hele dag..'' han tok tak i hånden min. Jeg visste det var galt. Jeg visste jeg burde trokke den til meg. Han hadde en kjæreste. Han var ikke min. Jeg hadde ingen rett til og holde hånden hans. Men det føltes bare så riktig, så jeg lot han.

Han ventet fortsatt på svar. Men jeg visste enda ikke hva jeg skulle svare, hvis jeg nevnte kjæresten så kanskje han ville tro at jeg hadde følelser og forhåpninger mellom oss, og jeg vil ikke virke helt på tryne heller. Men hvis jeg bare sa at det ikke var noe galt så kanskje han ville forstå det av seg selv etter hvert?

Jeg kikket ned på hendene våre som nå var tvinnet sammen, så opp igjen på han, han stirret på meg. Men ikke på den ekle måten sånn at jeg følte det var ukomfortabelt, mer på en måte som var betryggende og som roet meg ned.. hvordan kunne noe så galt føles så riktig? Følte han det også på samme måten? Han begynte og styke meg på overflaten av hånden med tommelen hans, og jeg lente meg inntil han, selv om jeg visste det var galt, så utrolig galt så var det som om alle cellene i kroppen min ble dratt mot han, og at uansett hvor nærme jeg var ham så var det ikke nok, jeg ville ha mer.

''Så? Hva er galt?'' mumlet han mens hodet hans kvilte på mitt. Jeg kunne kjenne pusten hans borre seg inn i håret mitt. ''Vet ikke, tror jeg bare er sliten'' sa jeg og håpet han skulle spørre utfra svaret mitt om hva som gjorde meg sliten, selv om jeg ikke ante hva jeg skulle svare. ''Samma her, det har kun vært mas hele uka om prøver, trening, lekser og alt anna. Selv på fritiden er det bare mas og drama'' sa han og jeg følte jeg fikk en stor klump i magen. Han hadde masse drama fra før, så jeg følte ikke at jeg kunne lage noe mere for han, samtidig som jeg følte jeg måtte fortelle han at jeg visste om kjæresten og at det ikke var greit.. ''Drama?'' spurte jeg og håpte på at han ikke skulle nevne kjæresten, bare så vi kunne ligge her litt til. ''Ja, men jeg overlever'', han løftet vekk hode sitt og vippet mitt opp, vi så rett inn i øynene på hverandre nå, bare centimeter unna hverandre. Så nærme at jeg kunne kjenne pusten hans inntil huden min.

''Så du er sikker på at det går fint?'' spurte han, men han så ikke lengre inn i øynene mine, han kikket på leppene mine, så opp igjen til øynene. Jeg hadde ikke ord, jeg var for stressa så jeg bare nikka. ''Bra'' sa han og smilte et lite forsiktig smil, han lente seg nærmere og vippet hode litt til høyre, det hadde ikke vært merkbart om jeg ikke hadde vært så oppslukt i alle bevegelsene han utførte. Hva er det han holder på med?? Spurte jeg meg selv, og hva er det jeg holder på med? Han har kjæreste? Jeg kan ikke gjøre dette. Han rørte panna mi med hans, så var vi inntil hverandre med nesene, hjertet mitt banket så fort og så hardt at jeg var usikker på om han hørte det. Han slapp hånden min og lagg den under kjeven min som han dyttet opp igjen, samtidig om han lente meg nedover i sengen.

Hva er det jeg holder på med?! Gikk gjennom hodet mitt flere ganger helt til jeg klarte å riste meg selv ut av situasjonen og komme til vettet igjen. Jeg lagg nede nå, han lente seg inn igjen, ikke at jeg trodde vi kunne bli særlig nærmere enn det vi var nå. Jeg kom endelig til mine egne sanser igjen og snudde hodet mitt vekk, og han stoppet. Jeg visste det var det riktige men jeg angret så utrolig mye. Men jeg kunne ikke være en som var utro med noen? Ikke at jeg var den med kjæreste men fortsatt, det var ikke riktig.

Jeg var i mine egne tanker da han plutselig, helt ut av det blå snudde hodet mitt igjen og presset meg ned i madrassen med leppene sine og jeg satt helt fast. Armene mine og beina mine var helt løse, men de gjorde det absolutt motsatte av hva jeg ga de beskjed om, de tvinnet seg rundt ham og før jeg visste det satt jeg oppå han. Det var så intenst at jeg ikke kunne stoppe, jeg var helt avhengig av han! Det var som om jeg bare ble trekket inn og som om all energien min ble sluppet ut i øyeblikket. Han fikk hendene sine inn under genseren min og kastet den over hodet mitt, hva er det jeg holder på med?? Jeg er ikke denne personen! Tenkte jeg men det var som om tankene mine ble satt på vent.

''Elina?!''. Den stemmen kom ikke fra Michael. Jeg bråstoppet. Dyttet meg selv vekk fra han, ''å fy Faen''