Kidnappet

Kidnappet Del 10-"Drømmen"

:/Sofie POV./:

Fuck deg Blake, fuck deg, er det siste jeg tenker før kroppen min blir så sliten at alt blir svart. Yess, jeg besvimte, eller sovnet.

/En uke senere/

:/Sofie POV./:

Blake kommer mot meg.

"Jeg elsker deg Sofie. Jeg elsker deg virkelig. Jeg vil være din for evig og alltid." Sier han gang etter gang etter gang.

"Du har voldtatt meg og torturert meg flere ganger i løpet av én måned, og nå sier du at du elsker meg? Ha, ha. Du juger!!" Skriker jeg til ham. Tårene samler seg i øynene mine og jeg slipper de ut. Tårene fosser nedover kinnene mine. Jeg begynner å hyl gråte.

Plutselig går Blake ned på kne foran meg.
"Sofie, vil du gifte deg med meg?" Tror han at jeg er dum? Han er en djevel.

"Jeg er 17 år Blake, 17 fuckings år. Jeg er alt for ung. Du kan bli straffet for å gifte deg med meg. Dessuten så hater jeg deg. Hater deg etter alt du har gjort mot meg. Du er en jævlig djevel, Blake. Jeg er lei for det men svaret er...NEI! Og vet du hva? Jeg er ikke lei for det din gigantiske drittsekk!!" Skriker jeg opp i det stygge trynet hans, før jeg løper min vei. Jeg fortsetter å gråte, mer og mer for hvert sekund. Ting begynner å bli tåkete foran øynene mine.

Jeg løper bortover en gate. Pusten min er tung. Jeg tar dype åndedrag. Jeg har tross alt løpt en stund. Jeg kan høre i det fjerne at Blake roper etter meg. Han roper navnet mitt, flere ganger. Jeg får egentlig en litt god og varm følelse når jeg er i nærheten av ham, men han er en djevel, en drittsekk. Han har behandlet meg som en verdiløs dukke i over én måned. Og nå vil han liksom gjøre det godt ved å gifte seg ned meg? For en tulling! Han er en så stor idiot. Han må komme seg ut av livet mitt for at det skal bli godt igjen. Nei, forresten. Jeg må få plage ham med akkurat det samme som han har plaget meg med. Jeg vil de ham lide på akkurat samme måte som meg. Nei! Jeg har blitt som han. En som vil se folk lide. Men jeg har opplevd de tingene, så da er det vel noe annet, eller? Egentlig har jeg mest lyst til å skyte han med en pistol. Jeg kan ikke få ro før han er død. Da kan jeg slappe av, føle meg trygg.

Jeg må stoppe opp ved et tre for å få igjen pusten. Jeg setter meg slik at man ikke kan se meg fra veien. Jeg sitter der litt, og kjenner at jeg er blitt litt trøtt, og øynene mine glir sakte igjen.

Jeg skvetter opp når jeg hører noen kvister som knekker, ikke mer en 10-11 meter unna meg. Jeg reiser meg fort opp og kjenner at jeg får gåsehud, og kulden krype oppover fra ytterst i tærene mine,til øverst i ryggmargen. Jeg kjenner at noen puster meg varmt i nakken. HAN puster meg varmt i nakken. Hvem? Spør du kanskje? Blake. Han tar tak i armen min, drar meg opp og slenger meg ned på bakken igjen. Jeg krymper meg litt på grunn av smerten fra sammenstøtet med bakken. Jeg ser Markus, Emil, John og Connor komme frem fra bak noen trær.

"Hva gjør vi med rømling?" Spør Connor med et skummelt glis klistret til ansiktet. Jeg liker virkelig ikke dette. De er så store og sterke, mens jeg er så liten å svak. Å gjøre motstand ville være nytteløst.

"Enkelt. Vi dreper henne." Hører jeg Blake si bak meg.

"Din lille jævel!" Skriker jeg. "Jeg skulle ha drept deg når jeg hadde sjansen."