Kidnappet

Kidnappet Del 13- "Rømme!?"

:/Sofie POV./:

I morgen. Min første dag som 18 åring. Skal jeg, Sofie Berg (tror ikke jeg har nevnt noe etter navn før), få silikon i puppene og rumpa. Blake sier det ikke skal være så mye, men litt. Og litt er mer enn nok og alt for mye for meg. Mine former er perfekt til min kropp. Slik er det bare. Intet mer, intet mindre.

Dessuten hvis jeg noen gang klarer å rømme etter å ha fått silikonen, så vil amma mest sannsynelig drepe meg. Jeg vil helst leve. Hun komme til å drepe meg fordi hun hater slike falske plastikk-ting. Selv om hun NESTEN aldri er hjemme så ville hun nok ha merket det.

Når jeg tenker over det så savner jeg bestevennen min Samantha. Hun er så morsom og snill. Skukle ønske hun var her nå. Hun ville fått meg i bedre humør på et blunk. Bare tanken får meg til å felle én tåre, så enda én, og enda én. Tilsluttet strømmet en hel foss med tårer ut fra øynene mine. Jeg vil tilbake. Til moren og faren min, huset mitt, vennene min - ikke minst vil jeg tilbake til Samantha og mitt normale liv. Men etter alt jeg har opplev her så vil nok aldri livet mitt kunne bli normalt igjen.

Jeg vil rømme hjem.

Nå ligger vi, jeg og Blake, i vår seng. Blake sover allerede, men jeg klarer ikke sove. Selv om Blake anbefalte meg å sove litt nå. Men jeg skal tross alt ligge i narkose en stund i morgen under operasjonen, jeg vet ikke helt om det blir som å sove, men det blir vel noe lignende.

Jeg har ekstremt lyst til å rømme, og jeg tror muligens Balke har merket det, men han kunne vel ikke brydd seg mindre om hva jeg vil. Jeg får ikke tenkt noe mer før jeg merker at jeg flyt langt inn i drømmeland. Ikke det at jeg drømmer noe spesielt, sikkert fordi jeg har for dårlig fantasi til å klare å se for meg noe spesielt i sovende tilstand...

Neste dag
~~~~~~~~~

"Sofie." Det er noen som snakker rett ved øret mitt, jeg klarer ikke helt å plassere stemmen og sover derfor videre.

"Sofie, du må stå opp." Personen rister svakt i meg, og jeg hører at det er Blake som snakker. "Klokken er seks." Sier han rolig.

Jeg vrir meg rolig rundt og stønner. Jeg har vondt i ryggen, den er stiv og veldig vond. Jeg sukker oppgitt.
"Kan jeg ikke få sove litt til." Mumler jeg surt og gjesper trøtt, klokka er tross alt bare seks og jeg sovnet sent i går. Jeg vrir litt til på meg og moser ansiktet mitt ned i puta. Jeg vil absolutt ikke stå opp, tenker jeg. Det er alt for tidlig til at jeg kan gidde å stå opp nå.

"Nei Sofie. Du kan ikke sove nå. Ikke hvis jeg skal hjelpe deg med å lage en rømmningsplan." Hvisker Blake stille.

Rømmningsplan? Hørte jeg nettopp ordet rømmningsplan? Jeg setter meg fort opp i senga. Ikke lurt. Jeg dunker pannen min inn i Blake sin panne og smerten fltr gjennom kroppen min. Smerten stopper opp i hodet mitt og jeg får en forferdelig hodepine. Det dunker vilt og jeg stønner ut i smerte og tar meg til pannen. Jeg er glovarm, men det hjelper heldigvis at hånden min er så kald og jeg sukker fornøyd.

"Au." Mumler vi begge lavt. Det gjorde helt sykt vondt.

"Sa du nettopp rømmningsplan, Blake? Eller må jeg pusse ørene?"

Blake ler stille og rister litt på hodet så de brune, halvlange lokkene danser vilt rundt ham.

Han er litt søt da.

Han humrer stille for seg selv og rister på hodet. "Niks Sofie, du hørte helt riktig. Jeg er gått lei av å holde deg fanget. Jeg har fått utsatt silikon operasjonen din til i morgen. Det betyr at vi må rømme i natt." Han har en rolig, men alvorlig stemme. Jeg føler meg på en måte trygg når han snakker sånn.

"I natt? Vi?" Jeg ville egentlig stikke tusen spørsmål, men Blake avbrøt meg.

"Ja. Oss to. I natt."

WOW. Store, slemme Balke hat forandret seg. Men tenk om han lyver, lurer meg til å rømme for så å hente meg tilbake og straffe meg. Eller så lurer han meg med ut for å selge meg til noen som er enda slemmere enn han. Sikkert tusen spørsmål til svirrer rundt i hodet mitt, og jeg følte meg bare forvirret for øyeblikket. Halvveis glad, men forvirret.

"Blake? Kan jeg stole på deg?" Spør jeg etter en liten stund med stillhet. Det var ett av de tusen spørsmålene jeg virkelig måtte få svar på. Jeg stirrer ham inn i øynene med et dønn seriøst blikk. Og han har et like seriøst blikk om meg.

"Sofie, jeg lover deg... Du skal få drepe meg hvis jeg juger nå. Sofie, j-jeg..h-har...fått...føl-følelser for deg." Han har et dønn seriøst blikk, men han stammet. "Og ja. Jeg lover at du kan stole på meg."

Han tullet ikke. Han ville hjelpe meg med å rømme.
---------------------------------------------------------
Her kommer et kapittel jeg har brukt en evighet på å publisere. Drt Bke litt kort, men det vil komme flere deler neste uke. Ja, neste uke.

I morgen skal jeg sitte 6 timer i bil. Gjett hvem som skal skrive mange kapitler i morgen? JEG.

Jeg kommer til å fortsette på historien, men den vil bli litt kort. Det vil også komme en sesong 2 etterhvert. Der skal jeg skrive noen deler før jeg begynner å publisere noe. Litt smartere kanakje? Ja.

Takk til deg som gidder å lese alt.

Vote&comment ❤ 😚

-story1902 ❤