why?!

Del 3

Ada's POV
"Hei?" Sa Mathilde, venninna til Anna i det hun åpnet utgangsdøra. "Hei Mathilde, du har ikke sett Anna?" Spurte jeg og prøvde å være tålmodig. "Jo jeg så henne på skolen, men etter det så gikk hun hjem" svarte henne og så spørrende på meg. "Er det noe som har skjedd?"
Jeg snudde meg og så bortover gaten.
"Hun kom ikke hjem i sta. Vet du om Lea eller Sandra kanskje vet hvor hun er?" Jeg gikk nærmere Mathilde. "Nei tror nok ikke det for Lea og Sandra skulle på dansetrening" sa Mathilde. "Ok" svarte jeg bare og gikk. "Vent, jeg kan hjelpe" sa hun med en høyere stemme og var på veg til å ta på seg skoene. "Nei, bli hjemme!" Ropte jeg tilbake og begynte nesten å jogge.
Hvor er du Anna?
"Men jeg vet noe som kanskje kan være til hjelp!" Ropte henne etter meg. Jeg stoppet fort opp og snudde meg.

Anna's POV
Jeg våknet opp, igjen. Og stirret i taket. Håpet om at dette bare var et mareritt gikk bort. Det er verre enn et mareritt. Jeg fortsatte å stirre i taket, nysgjerrig på hva klokken var. Magen min begynte å rumle. Jeg er så sulten. "Åååh!!" Hørte jeg han mannen si i overetasjen. Da skvatt jeg mer. Trinn for trinn, kunne jeg høre han var på veg hit. Ned trappene. Jeg krøyp sammen til en ball i senga og så ned. Døra åpnes kjapt og det første jeg legger merke til er brettet med mat han holder i hånda. 2 brødskiver, med leverpostei og et glass med melk. Føltes ut som jeg var i et slags fengsel. Et veldig strengt et. "Spis" sa han og satte brettet på vasken og var på veg til å gå. «Hvor mye er klokka?» spurte jeg rolig. Han snudde seg, han så sint ut. Han kom nærmere meg helt til han nesten sto oppe i ansiktet mitt. Han sa ingenting, men jeg kunne se hatet i øynene hans. Han snudde seg, og gikk igjen. Han smalt igjen døra. Og der ble jeg sittende alene, igjen.

Jeg gikk mot vasken, for å plukke opp brettet med mat. Brødskivene så ikke særlig gode ut, men jeg brydde meg ikke. Jeg var altfor sulten til å bry meg. Etter å ha gumlet i meg den ene brødskiva så begynte lyset å blinke. Jeg stoppet opp med alt en stund. Lyspæra slutta å virke så alt ble mørkt her. Jeg kjente jeg nesten fikk den panikken som jeg fikk da han først låste meg inne, men jeg prøvde å holde det inne. "Hall-" mer rakk jeg ikke å si før lyspæra funka igjen, men denne gangen var det sterkere lys. Jeg måtte finne en veg ut herfra.

Men problemet var, at det ikke var noen vinduer her eller noen ting her. Så den eneste utvegen var egentlig døra. Noe som kom til å bli veldig vanskelig.

Ada's POV:
"Hva mener du? Vet du noe?" Spurte jeg Mathilde og gikk tilbake til døra hennes. "Ja jeg tror jeg kanskje vet hva som har skjedd" sa hun. "Hun snakket om en creepy fyr i dag. En som hadde holdt på å kjøre på henne og fulgte henne nesten helt til skolen. Han hadde svart, stor bil"
Hun er blitt kidnappet var det første som kom i tankene mine. "Takk for hjelpen" sa jeg og begynte å løpe hjemover. Jeg tok opp telefonen og tastet inn nummeret til politiet.