why?!

Del 2

Jeg våknet med en hodepine. Alt var mørkt, og jeg kunne ikke se noen ting. Hendene mine var bindet sammen så jeg kunne ikke ta vekk hva enn det var som satt foran øynene mine. Jeg prøvde å skrike. Men stemmen min var helt borte. Jeg kunne kjenne tårene renne nedover kinnene mine. Plutselig merket jeg en dump, og da skjønte jeg at jeg var i en bil, og jeg satt i mest sannsynlig i bagasjen. Vi kjørte ganske lenge til han som kjørte stoppet motoren, og gikk ut. Jeg krøyp så langt vekk fra døra som mulig. Han åpnet døra og jeg kunne merke noe mot hodet mitt. Pistol. "Værsåsnill ikke gjør meg noe" sa jeg med en lavt og redd stemme. "Hvorfor ikke? Tenk på alle de menneskene du har såret" svarte en manne stemme. Hva snakker han om? Jeg bestemte meg for å ikke svare noe på det.

Han tok vekk pistolen og tok av meg det jeg hadde foran øynene. Det var da jeg skjønte hvem han var. Det var mannen som hadde fulgt etter meg til skolen. Pulsen ble raskere og jeg fikk tårer i øynene. "Hva er det du vil?" Spurte jeg. "Jeg vil ha deg" svarte han. Meg?
Han strekte armen sin mot meg for å ta tak i armen min, men jeg dyttet han vekk og prøvde å løpe ut av bilen. "Gjør du det der en gang til, så skyter jeg deg i beinet ditt" sa han med en streng stemme og holdt rundt halsen min med den ene hånden sin. Jeg kommer til å dø.

Ada (moren til Anna)'s POV:
"Ja.. nei.. HØR PÅ MEG DA!" Ropte jeg i mobilen. "Datteren min skulle vært hjemme for 1 time siden, og hun har ikke kommet.. NEI, hun stikker aldri av med venner uten å si i fra..." Jeg pustet tungt ut og inn. "Hvis dere ikke vil lete etter henne så gjør jeg det selv" ropte jeg og kastet telefonen ned i sofaen. Jeg tørket øynene mine med hendene mine og sukket. Jeg jogget ut i gangen, tok på meg skoene mine og gikk ut.

Anna's POV
"Hvor skal vi?"

"Vær stille sa jeg!" Han dyttet meg i skulderen.
Vi stoppet foran en dør, og han så mot meg. "Ikke prøv på noen ting" sa han strengt og åpnet døren. Han dyttet meg fremover inn i rommet og fulgte etter meg. Jeg så meg rundt. Det var et lite, firkantet rom med hvite tapeter og et grått gulv, med en stor lampe i taket med svakt lys. I høyre hjørne var det en enkeltseng, uten dyne og pute. Bare madrassen. Til høyre for der jeg sto var det en vask og en do. Begge så veldig rustne ut. Det var det eneste som var her inne, og jeg hadde på følelsen at han hadde planlagt dette lenge. Å kidnappe noen. Plutselig small døra igjen bak meg og jeg fikk panikk. "SLIPP MEG UT!!" Gråt og skrek jeg, hjertet mitt hamret hardt og jeg holte på å knekke sammen. Jeg slo hardt på døra, men det funket ikke. Døra var laget av metall, så det kom ingen lyd eller noen ting. Men jeg fortsatte å slå hardt i den. Hånden min begynte å svi, og jeg merket at knokene mine blødde. Jeg merket ikke hvor vondt det gjorde før noen sekunder senere. Jeg gikk forsiktig tilbake og satte meg ned i senga. Jeg brukte lakenet på madrassen til å tørke knokene mine. Også la jeg meg ned i senga og lukket øynene. I håp om at jeg ville våkne igjen senere og at alt dette var et vondt mareritt.