why?!

Del 4

Dager har gått, jeg vet bare ikke hvor mange. Jeg visste ikke om det var dag, eller om det var natt. Jeg hadde heller ingen klokke. Og hver gang jeg spurte, ble han sint. Så jeg stoppet å spørre. Han var sjeldent inne her, jeg var for det meste alene. Han kom inn når jeg fikk mat, som var såvidt en gang om dagen.

Magen min rumlet igjen, jeg var kald, det var ingen dyner eller tepper her, og det var mørkt på grunn av lyspæra som nesten akkurat hadde sluttet å virke. Nå var det bare meg, i et mørkt, lite rom. Uten mat, uten varme, uten noen andre. Jeg hadde vært alene i flere dager, men det var først nå jeg begynte å føle meg faktisk alene. Var det ingen som savnet meg? Var det ingen som lette etter meg?

Ada:

«Unnskyld meg!» ropte politimannen etter meg, i det jeg løp inn på kontoret deres uten tillatelse. Jeg hadde fått nok, jeg orket ikke mer. «Hvis ikke dere kan gjøre jobben deres, får jeg gjøre det» ropte jeg tilbake i det tårene falt. Jeg var desperat. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg så igjennom papirer, for å se hva de har funnet så langt. Alt jeg trengte var en ledetråd, bare en liten en.
«Hei! Jeg må be deg om å enten gå, eller ta det med ro» sa politimannen og tok meg på skulderen. Jeg visste jeg burde, men jeg kunne ikke. Jeg måtte finne henne, siden de ikke gjorde det. «Vi gjør alt vi kan. Vi har menn der ute som leter akkurat nå, 24 timer i døgnet. Vi kommer til å finne henne, men jeg trenger at du roer deg ned, og setter deg» han så på meg med et trist og urolig blikk. Jeg ble stående uten å si noe. Hvor er du?

*flashback*

«Hvem er hun?»
«Sykt fin»
«Jeg tror hun er ny?»
«Wooow»

Anna hørte alle kommentarene rundt seg i det hun gikk gjennom skolegangen. Hun trodde det å være ny på en skole, skulle bli like ille som i alle filmene hun ser i. Mobbing, utestenging, drittslenging.. som den forrige skolen. Men hun har allerede dratt til seg oppmerksomheten, på en positiv måte. Og hun likte forandringen.

*end of flashback*

«Ok nå er det nok» Mathilde reiste seg opp av sengen, og gikk mot døra på veg ut av soverommet. «Hva skal du?» spurte Lea, uttrykket i ansiktet til Sandra lurte på det samme. Hun stoppet, og snudde seg. «Vi kan ikke bare sitte her å ikke gjøre noe» svarte hun. «Anna er der ute et sted, og vi vet ikke om hun i det hele tatt lever»

Lea og Sandra så på hverandre. «Det spiller ingen rolle, bare la det gå» svarte Sandra.
Mathilde ble sjokkert. Hvordan kan hun si det?
Hun ser bort på Lea, som tydelig er enig i det hun sier. «Spiller ingen rolle?»
Hun gikk nærmere dem igjen, og spurte igjen.
«Spiller ingen rolle???»

Lea sukket «Jeg mener bare at siden Anna forsvant, så har det på en måte vært litt mer chill på skolen. Vi får litt mer oppmerksomhet enn det vi gjorde når hun var med oss.. du liker også oppmerksomheten vi får. Det vet vi»

«Oppmerksomhet? Jeg bryr meg lite om oppmerksomheten vi får. Jeg vil ikke at Anna skal forbli borte?! Hva er galt med dere?» Mathilde så oppgitt på de to andre, hun hadde aldri sett den siden av dem før. «Vet dere hva, jeg kan gjøre det selv. Bare glem det»
Hun smalt igjen døra, og dro med tårer i øynene sine.

Anna:

*PANG*

Hva var det?!