En lørdag dro Maia for å gå en tur. Ida ventet og ventet. Klokka 11 om kvelden slo det Ida at søsteren måtte være i trøbbel, og at hun var den eneste som kunne hjelpe. Ida dro inn i skogen. For å lete etter søsteren, er fant hun ingenting. Så dro hun helt til utkanten av byen, der var hun heller ikke.Da ble Ida redd, hvor kunne hun være? Ida dro hjemover, så tenkte hun på at hun sikkert hadde dratt til hennes barndoms-favorittsted. Så dro hun til den forlatte parken, på den andre siden av byen. Ida dro dit, der fant hun søsteren med tomme øyne. Ida prøvde å få henne til å gå hjem med henne, men det endte med at Maia falt ned på bakken. Ida prøvde å få henne til liv, da hun la merke til at søsterens hjerte ikke dunka. Ida gråt, prøvde å finne hjelp. Hun visste at grunnen til at Maia dro hit, var at ingen ukjente mennesker kom hit. Løpet var kjørt for Ida, søsteren var borte. Hun ringte ambulansen og dro hjem når de var kommet. Hun gråt enda mer, ville bare dø.
