THE QUEEN OF FIRE- Monarchy series

Amelia hadde rett.

Der satt jeg, på senga, og sa frasene om og om igjen. Jeg nevnte Sombünor. Jeg nevnte Püpáŕi. Jeg nevnte Rannis. Ingenting hjalp. Jeg satt på senga mi, fortsatt like lei meg. Fortsatt med hatet over livet mitt. Ville bare ta det, men uansett hvor mange ganger jeg prøvde, klarte jeg det ikke. Jeg klarte det bare ikke.

Om og om igjen. Jeg messet navnene, som om noen skulle hjelpe meg. De hjalp ingen. Likevel håpet jeg. Likevel drømte jeg i våken tilstand. Likevel hadde jeg det store ønsket om at jeg ville bli reddet. Men ingen ville redde meg. Ingen ville bry seg om meg. Ingen visste om meg. Ingen tenkte over meg. Ingenting kunne forandre mitt personlige helvete.

Ingenting.

Ingen.

Absolutt ingen.

Aldri.

Aldri noensinne. Dette var mitt helvete. Her måtte jeg bare leve. Her måtte jeg dø. Jeg kunne ikke vente på den dagen.

Jeg hadde et lite skap med mat, som ble fylt opp 1 gang om dagen, av meg selv. Derfor måtte jeg gå forbi ham. Derfor så ham meg. Derfor prøvde han og drepe meg. Hadde han bare klart det. Det var alt jeg ba om. Den gangen.

Jeg tok ut noen reddiker, og knasket på de. Det var stort sett alt jeg fikk og spise. Vel, en gang i uka fikk jeg restene etter møtene til stefar. Vel, det som var igjen etter at hundene hadde forsynt seg.

Etter at jeg hadde spist opp, satte jeg meg tilbake på senga, og gikk tilbake til messingen min.

Det var mens jeg satt og fortalte gudene at jeg ville dra, at alt ble forandret.

Jerndøren knirket opp. Det lange sure hylet nådde helt ned til rommet mitt. Deretter hørte jeg fottrinn. Jeg ble livredd. Jeg ville ikke la ham skade meg igjen. Aldri mer. Aldri.

Jeg gikk til angrep på min eneste stol, brakk av et bein, og tok det opp i hånda. Jeg holdt det fremfor meg, og når fotrinnene kom nær døren, skrek jeg "NEEEEI!!!! ALDRI MER!!!!! HA DEG VEKK!!!!" Jeg var livredd. Han kom mest sannsynlig til og bruke beinet på meg, men hvis jeg gjør ham litt vondt, kanskje han ikke ville gå etter meg så ofte?

Som svar fra døra hørte jeg en gledelig humring. "Dette er nok datteren til Miriam, ja. Lukk opp døra. Nå".

Døra lukket seg opp, og jeg så stefaren min, med et sinne så sterkt at han burde ha dødd selv. Likevel gikk han ikke til angrep. Jeg skalv.

Bak ham kom det en steingammel mann. Han hadde en grå kappe som dekket hele kroppen. Kappen var dekket av jord, gjørme og grønne flekker. Mannen var mellomhøy, kanskje 165 cm høy, men det var ikke så lett og vite. Ryggen var strak og han sto stolt foran meg. Ansiktet var skjult bak hetten på kappen, men et tykt skjegg rakk ham ned til skrittet. Skjegget var like ustelt som kappen.

Mannen kastet en mynt til stefaren min, som gladelig tok imot.

Deretter gikk han fremover, gikk på kne foran meg og sa de følgende ordene.
"Jeg har sett etter deg lenge, min dronning. Jeg visste at du overlevde IldFallet. Jeg har lett etter deg i 14 år. Det jeg fant var vært det. Du har min loyalitet. Jeg skal trene deg, som Miriam ville ønsket.

Den eneste grunnen til at jeg fant seg er at Qwâtâŕö fortalte om deg. Takk Tika for at du er like hel. Vel, hva sier du til at vi drar herfra?"

Stefaren min holdt på og fly på meg. Stemoren min holdt ham fast.

"Du skal aldri ta henne!!! Hvis vi mister henne vil alle samarbeidspartnere kalle meg en tåpe som mistet, eller solgte en 13 år gammel jente!!!!! DU FÅR HENNE ALDRI!!!"
Det var klassisk ham.

Dette var ikke så klassisk ham.
"Rech, drep ham. Nå".

Stemoren smilte så ondskapsfullt, og brukte det samme ordet som hun brukte på Katelyn.

Mannen smilte. Han holdt ut hånda. Ingenting skjedde. Stemoren falt bakover av sjokk. "Hvordan!!!"

"Noen er svake som du. Noen er sterke som The Godwitch eller Tharnoo. Jeg derimot er midt i mellom. Likevel er du ingen match for meg. Gi meg Amelia, eller så dreper jeg dere. Jeg vil ikke bare stjele henne. Gi meg henne, eller så dreper jeg dere. Der er valgene deres."

Begge steforeldrene mine sto og måpte. For første gang på lenge smilte jeg. Jeg var reddet. Endelig. Men hvorfor ble jeg reddet? Hva ville han ha av meg? Da forsvant smilet mitt.

"ALDRI! JEG GIR DEG HENNE ALDRI! VAKTER! DREP MAGIKEREN!"

Stefaren min kom aldri til og gi slipp på meg.

Mannen bare smilte. "Gi meg Amelia, så skal jeg si hvem som drepte sønnen din," var alt han trengte og si.

Stefaren min falt på kne. "Din jævla hore, ha deg vekk. Jeg vil aldri se deg igjen. Du er ikke min lenger," sa han med sitt sedvanlige hat i stemmen. Likevel var det noe annet der. En kjærlighet som var større enn noen annen, og et uhordelig savn.

Mannen sa til meg at nå skulle vi dra. Men før han sa ordene han trengte, sa han"Thärkŕándí drepte sønnen din".

Stefaren min kalte ham en løgner. Det var det siste jeg noensinne hørte ham si.

Den gamle mannen knipset i fingrene og sa "du får spørre ham selv".

Gulvet begynte og riste.

"Sánum"

Nå har jeg kommet lenger!! Yay!! Nei ikke Jayy, men Yay!

Bare spør om det du vil, hvis du gidder, da.

Vet ikke hvem jeg skriver til, uansett. Ingen kommer til og lese dette uansett.

Jeg kan fortelle om Jayy og Tharnoo, hvis du spør pent. Altså er Tharnoo den mektigeste menneskelige magikeren som noensinne har vært (selv i alle universene (kommer til multiverset, til slutt (håper jeg i allefall))).

Doomified Relations!!!!