THE QUEEN OF FIRE- Monarchy series

Døden

Jeg valgte og leve, mest fordi jeg ikke klarte og dø, men likevel valgte jeg og leve. Jeg måtte leve. Jeg hadde ikke noe valg. Men jeg måtte ikke ha mat. Jeg måtte ikke ha vann. Noe som gjorde at jeg slapp og jobbe. Jeg slapp og gjøre noe som helst. Men jeg ville ikke bli her.

Menst jeg tenkte over hva jeg skulle gjøre, hørte jeg en fjern ringing. En bjelle. Nei, en klokke. En lys klokke. En mørk klokke. En lys klokke. En mørk klokke.

Nå kunne jeg dø. Nå kunne jeg miste livet. Drager. Noen av de mest fryktede fiendene til menneskene. Jeg satte av mot lyden. Den var flere kilometer unna. Likevel ga jeg ikke opp, og løpte så fort beina bar meg (ikke så fort altså, siden jeg slet med bare og stå oppreist).

Når jeg kom nærmere, hørte jeg klokkene høyere. RIIIIING, BOOOM, RIIIIIING, BOOOOM.

1 klokke fortalte at det kom drager. 2 klokker fortalte at det kom sinnsykt mange drager. 3 klokker viste at Kärthö kom. De 3 andre lederdragene betydde visst ikke nok til og få en klokke.

2 klokker. Nå kom jeg til og dø.

Når jeg kom nærmere, så jeg kamper. Hundrevis av døde mennesker, og kanskje 30 drager, som farget byen rød. Jeg så livredde menn, med våpen i hendene. Jeg så kvinner som trøstet barna sine, og en overdådig mengde med folk som gråt.

Jeg gikk forbi dem. De skrek etter meg etterhvert som jeg gikk forbi dem, men jeg avvek ikke fra veien min. Alt jeg ønsket var og dø. En drages ild burde klare det.

Fremover gikk jeg. Lette steg. Jg var allerede død, så det var ingenting og frykte. Når jeg gikk fremover, stanset kampene. Menn med askeflekker og blodige spyd, stsnset og så på meg.

Drager med blodige klør og snuter, stanset og så på meg. Ingen skjønte noenting. Verken mennesker eller drager. Hvem er denne jenta, og hva er det hun gjør? Hun går så selvsikkert at hun kommer til og drepe noen av oss.

Jeg kunne se tvilen i øynene til dragene. De undret seg over hvem jeg var, like fullt som menneskene.

Jeg gikk videre. Helt frem til den nærmeste dragen. Dragen angrep meg ikke. Jeg forsto ikke hvorfor. Den irket bare livredd. Jeg kjente igjen den følelsen.

"Drep meg," hvisket jeg. Da dragen ikke hørte på meg, gjentok jeg setningen, bare høyere.
Dragen adlød ikke.

"DREP MEG!!!!!"

Dragen tok et steg bakover, flyttet hodet bakover, og deretter fremover, åpnet munnen, og slapp ut ild. Ikke noen menneskeskapt ild kunne være så varm.

Da flammene døde ut, sto jeg der, naken, og så forbauselsen i øynene til dragen. Menneskene ropte "Demi!!!! Demi!!!! Demi!!!!"

De ropte "Demi!!!!! Demi!!!!! Demi!!!!!"
Dragene ble livredde. Jeg kunne se det. Jeg forsto ingenting. Jeg burde ha dødd. Ingen mennesker kan overleve drageild. Men her sto jeg, naken, uten en eneste smerte, og så forbauset på dragene, som ble livredde.

Dragene var 5 meter høye. Alle i ulike farger. De var kanskje 15 meter lange, hvis man ikke regner med halen. Vingene var brettet omhyggelig ned langs sidene på dragene. De kunne spy ild så varm at knokler kunne smelte. Og de var redde for meg. Redde for en 13 åring som viste seg og tåle flammer. Er det bare jeg som syns det er rart?

De var livredde. De trakk seg tilbake.
"DREP MEG!!!! NEI IKKE DRA!!!!! DREP MEG!!!!"

De lyttet ikke, de bare dro. De brettet ut vingene, flakset litt med dem, og forsvant snart ut av syne.

Jeg falt ned på knærne, plassert hodet mellom hendene og begynte og gråte.

Ettersom spenningen avvek, kom folkene til sans og samling igjen, og isredenfor og takke meg, prøvde de og drepe meg.

Der sto de, menn og kvinner, med hat i blikket og mumlet "Demi, Demi, Demi".

En av mennene gikk frem, og stakk etter meg med spydet. Før spydet traff meg, oppstod det er skjold av ild foran meg, og smeltet spydet.

Mannen kastet det halve spydet etter meg, og resten ble borte også. Jeg kunne ikke se noe aske, det bare smeltet til ingenting, eller noenting så smått at det var umulig og se.

Menneskene begynte og kalle meg ting. Ondskapsfulle ting. (TING SÅ ONDSKAPSFULLE AT JEG VILLE FÅTT LIVSTID I ET NORSK FENGSEL (SOM MAN IKKE FÅR), OM JEG HADDE GJENGITT DEM)
De hatet meg. De ønsket meg død. De sa de heller ville bli drept av en drage enn og bli reddet av en Demi.
Over hundre mennesker stelte seg rundt meg, og forbannet meg. Flere og flere prøvde og drepe meg. Jeg kunne ikke annet enn og gråte. De hadde rett. Om alt. Jeg fortjente virkelig ikke og leve. Om jeg bare kunne dø. Om bare.

"DEN NESTE SOM SNAKKER TIL JENTA BLIR DREPT!!"

Det ble stille. En aura av tvil og redsel omkranset menneskene rundt meg.

"Slipp meg frem, NÅ!"

Stemmen var søt og lys, men likevel mektig. Stemmen hadde et snev av noe. Noe annet. Mannen kom ikke fra Häríon Dürí. Han kom fra et annet sted.

Til venstre for meg splittet folkemengden seg opp, og frem kom en mann, hvis utseende var legendarisk. Han var helt perfekt.
(Sorry, er ikke så flink til og beskrive perfekte mennesker, så bare bruk fantasien din)
Håret var like svart som mitt, men hadde en underlig frisyre. På sidene hadde han et tykt og krøllet hår som kunne få enhver til og drømme. På midten av hodet var håret klippet i striper. Vannrette striper. Stripene var på 5 cm avstand fra hverandre, så han så rimelig underlig ut. Rimelig.
Øynene var svarte, med et blikk som kunne temme enhver kvinne. Stemoren min ville likt ham her.

Han var likevel ingen som man burde kødde med. Hele kroppen hans var dekket av blod, men sverdet han hadde mest. Store svarte klumper av blod rant ned fra både kropp og sverd ettersom han gikk fremover.

Skrittene hans var små, rolige og oppmuntrende. Denne mannen ville meg intet vondt. Han ville bare beskytte meg. Denne mannen hatet ikke Demier, siden han ikke kom herfra.

Når han kom nærmere, virket han underlig nok utrolig sårbar.

"Hei, lille venn. Mitt navn er Gath Gronhh, og jeg skal passe på deg. Ingen mennesker skal igjen utnytte deg. Hva er ditt navn?"

Jeg stammet. Jeg klarte ikke annet enn og se inn i hans bunnløse øyne. Helt utrolig, tenkte jeg bare.

Mannen stod tolmodig og ventet på at jeg skulle svare.
Til slutt klarte jeg og ta meg sammen, og svarte.

"Amelia Red," var alt jeg klarte og svare. Mannen måtte være over 40, men likevel var han så vakker. Så pen. Så utrolig, vet ikke engang hva jeg syntes om ham. Bare noe positivt. Veldig positivt. Mer enn som så.

"Vel, Amelia, du har et talent med ild, og jeg syns vi skal respektere det ved og kalle deg Amelia Red, The Queen Of Fire (Flammenes Dronning hvis du ikke forsto det), og du står aldri alene igjen"

En mann løp etter Gath, som enkelt kuttet av mannen hodet med et enkelt slag med sverdet sitt.

"Amelia Red, du står ikke alene. Jeg er med deg," sa han med en selvsikkerhet som smittet over på meg. Jeg kunne ikke annet enn og smile. Jeg kunne ikke annet enn og se inn i de bunnløse øynene hans, og smile.

Takk for det. Forhåpentligvis sa du noe positivt, så takk for det.
Harelabb igjen.

Ooooog nå har jeg skrevet mer enn jeg trodde jeg noensinne kom til og gidde, altså på Wattpad. Takk til de (forhåpentligvis 1) som har lest dette. Kanskje det bare er meg, kan ikke Wattpad fullt ut.

Vel. Like kort kapittel som alltid (+200 ord).

Håper jeg gidder og skrive frem til Sirin (kan ikke vente).

Oooooog hvis du lurte på noe, så er der ikke farlig og spørre. Jeg biter ikke virtuelt.