2 hearts in 1 home

Del.8

Jeg bumpet meg ut av bilen og spaserte lett mot døra til huset og gikk inn. "Hallo!!" Ropte jeg av hele mitt hjerte. Slik jeg alltid gjorde da jeg kom hjem fra skolen hver dag. Jeg fikk ikke respons idag heller. Så jeg prøvde meg en gang til "Hallo" skrek jeg så det dirret i glassene. " Hallo ja" hørte jeg mamma mumle fra kjøkkenet. Jeg slang bilnøkkelen over bordet og gikk bort for å gi henne en god klem. Hun møtte meg på veien bort og pakket armene rundt meg. Gode mammaen min. "Jeg er glad i deg" sa jeg i ni skuldera hennes. Litt usikker på om hun hørte det eller ikke. Det var litt stille før jeg hørte stemmen hennes "jeg er glad i deg og" det varmet hjertet mitt å høre det. Det gjør det hver gang hun sier det. Begge slapp taket igjen og jeg så at mamma hadde tårer i øynene. "Hva er det?" Spurte jeg henne å så henne inn i øynene. "Du er blitt så alt for stor, du skal flytte ut, med kjæresten din" lo/gråt hun å tørket bort tårene sine. Jeg var ikke noe bedre, jeg er som et barn. Ser jeg noen gråte, gjør jeg og det. Så tårene mine begynte å piple såvidt. "Hahah" lo/gråt jeg å tørket tårene jeg og. Jeg er så uendelig glad i henne at jeg har ikke ord. "Nei men, vi må komme igang med flyttingen" sa hun å tørket bort de siste tårene. "Ja det får vi. Jeg fant ut at jeg bare måtte ha klærne og sånne små ting med så jeg tok bare Harry som bil. Jeg tenkte den var stor nok." Sa jeg til henne da vi satte kursen mot rommet mitt. Hun nikket bare å begynte å jobbe med en gang. For en produktiv mamma jeg har.
"Om du setter denne her så kan du sette den der sånn at det blir plass til denne" sa jeg å omplasserte på pappeskene jeg hadde plassert inni bilen tidligere. "Ja, da snakkest vi da" sa jeg til mamma og gidde henne en rask klem før jeg satt meg inn i bilen på returen. "AUX" stod det på radioen og jeg plugget inni ledningen i mobilen. "I know you want, know you want to take it slow" begynte sangen å jeg sang av full hals. "Why don't you stay? Why don't we Go there?" Forsatte jeg helt til jeg var hjemme. Jeg møtte en svart range Rover i oppkjørselen, Harry var hjemme. Yey!
"Darling?" Ropte jeg inn med den mest britiske stemmen jeg hadde. "Yes, love" hørte jeg briten si tilbake. "Jeg er hjemme" sa jeg før jeg satte fra meg den store flytteesken jeg hadde i hendene."flytter du eller?" Spurte Harry og kom gående ut i gangen. "Ja" smilte jeg til han og satt esken ned ved føttene mine. Harry så spørrende på meg. Hvordan kunne han vite det? "Hvordan vet du det?" Spurte jeg å smilte litt nervøst til han. "Moren din la det ut på face" han bet seg i leppa litt nervøst. Jeg studerte ansiktet hans og det var mye uttrykk. "Hvor flytter du da?" Spurte han å dro buksa litt opp på ene leggen. "Ehhhh" ubslapp lippene mine. Hva fan, visste han det ikke. Husket ikke han at vi snakket om det? Shiiit. "Jeg trodde det var greit fo...." begynte jeg før jeg måtte tenke over hva jeg skulle si. "Trodde liksom at jeg skulle flytte inn her jeg" stammet jeg frem og plukket opp esken jeg nettopp hadde satt på gulvet. Jeg så bort på Harry, ansiktet hans var stresset. Han nikket hode i et "nei" Så dum har jeg aldrig følt meg før, hva var galt med meg? Du kunne ikke bare storme inn i noen sitt hus å forvente at de skulle synest det var greit. Jeg snudde ryggen mot Harry å gikk ut døra. "Neinei" sa jeg og lukket igjen døra bak meg.
"Anna! Jeg må fortelle deg noe. Kom hit" ropte Harry etter meg. Jeg var allerede begynt å jogge bort til bilen min. Jeg stirret opp på han, uten å si et ord. "Kom her" gjentok han seg igjen og begynte å smile. Jeg gjorde som han sa og gikk fort bort til han. "Hva?" Spurte jeg han. Det ble litt stille før han svarte. "Hvor skal du bo nå da? Jeg kan kjøre deg". Fuck dette var serr ikke tull, han mente det. Jeg fikk ikke lov å flytte inn med han. Han ville ikke ha meg i huset sitt.
"Ja, kan du kjøre meg hjem da?" Spurte jeg stille og sjenert. Han nikket å tok på seg skoene. "Du elskling, ikke vær lei deg." Sa han å slamret døra bak seg. Jeg gikk fem meter foran Harry på vei til bilen. Jeg ville helst ikke snakke med ham, før vi skulle si hade. Bilen trillet ut av porten og straks kunne vi ikke se huset til Harry lengre. "En kompis av meg har en plass som du kan bo, jeg betaler." Sa han å giret på giren. "Ja, det funker sikkert" sa jeg irritert og stille. Jeg holdt på å sprekke innvendig, men jeg var så lei meg og skuffet over Harry. "Du, ikke vær så sur da" sa han til meg og kikket kjapt bort på meg før han festet dem på veien igjen.