Kampen Mot Skyggene

Kapittel 3

"Hjelp meg.." hvisket den ukjente stemmen. Fuglepote kjente den ikke igjen.
"Hvor er du?" Ulte han og så seg rundt i den tomme, triste skogen.
Skyggene fektet mot ham, men det var som han ikke så det.
Han løp sin vei.
Det føltes ut som at han svevde over bakken når han løp. Han følte seg med ett fri og ignorerte skyggene. Så dukket den opp. En katt kom stormende forbi ham og bet han i halen før den dro han til seg, og hvisket "Vennen som sover skal dø, og blodet skal skylles mellom poter..."
Katten dro klørne mot bakbeinet hans og blodet sprutet.
***
"Våkn opp! Hva er galt med deg?" Freste Bøkelabb. Han satt oppreist i redet sitt med den mørke pelsen strittende opp. Halen hans pisket den myke mosen under ham og lagde en myk lyd.
"Jeg sov vel!" Hveste han tilbake der han lo sammenkrøpet i redet sitt.
"Du hylte og sparket rundt." Murret katten og krøllet seg sammen igjen.
Fjærpote sank sammen i redet sitt. Han hadde vært så sur og bitter. Han lukket øynene og ble med ett dratt inn i drømmene igjen.

"Fjærpote!"
Fjærpote våknet da han hørte mentorens stemme. Han reiste seg og hoppet ut av lærlinghulen. Ørneflukt så på han med morske øyne. "Du er veldig sen i dag, du får legge deg tidligere!" Snøftet han.
Fjærpote blunket og skammet seg. "Unnskyld."
Ørneflukts øyne ble med ett milde. "Vi skal trene på kamp i dag, alene." Fjærpote nikket. Ørneflukt virvlet rundt og labbet mot utgangen av leiren. Fjærpote fulgte etter.

De kom til treningsgropen og bakken som var dekket av sand, var fuktig og kald.
"Løvbart kommer snart." Det var sent løvfall, og byttet på haugen hadde begynt å bli mindre. Ørneflukt nikket og sukket. Maken hans, Lavendelhale ventet kattunger og holdt for øyeblikket til statusen dronningen. Svartlabb hadde frest og mjauet om hvor dumt det var å få kattunger nå, men Tordenblad hadde roet henne ned. Ørneflukt sto rett foran han. "Når jeg hopper mot deg, prøv å finn ut hva du skal gjøre." Fjærpote nikket og gjorde seg klar.
Ørneflukt kastet seg mot han og han dukket. Han kjente den myke magepelsen stryke borti ørene hans men kjente poter som angrep ryggen hans like etter.
"Bra tenkt, men i stedet for å gjemme deg, kan du løpe under med strekke opp en pote og klore magen min mens du løper, så kan du snu deg og møte motstanderen snute til snute." Mjauet Ørneflukt og satt seg opp igjen. Fjærpote reiste seg og sto en revehale vekk fra mentoren. Han kastet seg mot Fjærpote og han suste under han. Han slo til den sårbare magen hans med poten med klørne inne og snudde seg når han var ferdig. Han hadde instinktivt trukket leppene bak i et snerr og Ørneflukt fikk øynene store av overraskelse. Fjærpote sluttet å snerre og kjente at han rødmet.

De hadde trent resten av dagen og han satt inne hos Svartlabb. Han hadde falt i gropen og fått grus inn i et sår. Svartlabb studerte såret. "Når fikk du det?" Spurte hun. Fjærpote tenkte seg om, han hadde aldri slåss eller falt i det siste. Så kom han på drømmen. "Det var en merkelig drøm, katten sa noe til meg og klorte opp bakbeinet mitt." Svartlabb studerte fjeset hans og han vred seg av ubehagelighet. Svartlabb nikket og så på såret igjen. Tordanblad er ute og sanker urter, men jeg skal klare å ordne opp i dette." Svart labb slikket på såret og trakk ut grusen med tennene. Fjærpote vred seg av smerte. "Sånn. Da er det rent, vent her, jeg må hente noen urter." Svartlabb blunket mot ham før hun gikk lenger inn i hulen der han ikke kunne se henne. En annen katt kom ut og Fjærpote så på den. Ingen urter. Han kjente ikke katten igjen, det var som en skygge. Han svelget og krøket seg sammen. Katten senket farten og så på han. Det glimtet litt i øynene og han kunne skimte den grønne fargen. "Blod i dine poter, blod i dine poter..." Katten freste og gravde blikekt ned i hans. Fjærpote snerret, men i samme øyeblikk forsvant den. Svartlabb kom ut. "Hva holder du på med?" Hun virket sjokkert over snerret hans. Fjærpote åpnet munnen for å forklare. "Det var en skygge her, jeg lover. Den sa: blod i dine poter, blod i dine poter. Du må tro meg."  SVartlabb blunket forståelig. "Jeg tror deg...Nå, legg deg ned!" Hun hadde kommet ut med gullris og litt pindelvev som hun lo på. Fjærpote blunket takknemlig. "Takk skal du ha, Svartlabb." Svartlabb så ut til å rødme men så fort vekk og trakk på skuldrene. "Gjør bare hva jeg skal, gå nå."

"Alle katter som er gamle nok til å fange sitt eget bytte: møte ved storstubben!" ropte Steinstjerne. Lynklankattene nærmet seg stubben. Det var to steiner som laget "trappetrinn" opp til en høy stubbe. To kattunger: Månepus og Brispus. Månepus satt foran stubben med piskende hale av nervøsitet mens Brispus satt og gjespet. Pelsen på hodet hans sto rett opp og Røykpels stirret på hodet hans, men hun kunne ikke slikke den rett, for Steinstjerne hadde begynt. 

"Katter av Lynklanen, foran oss har vi to kattunger. De er gamle nok til å bli lærlinger og kjempe for klanen." Steinstjerne så på kattungene "Lover dere, Brispus og Månepus, å være lojale og ofre dere for klanen, uansett hva det måtte koste?" 

Månepus så på lederen med den sorte stripen langs ryggen hennes strittet.  De blå øynene skinte. "Ja!" Mjauet hun høyt. Brispus svarte "Ja, selvsagt! Kan ikke vente med å lære alle de nye-->" Han så opp på Steinstjerne og slikket seg på brystet av forlegenhet. Steinstjernes værhår dirret og han la snuten på Brispus sitt hode. "Brispus, fra nå av vil du bli kjent som Brispote, mentoren din vil være Gnistfjær!" Han byttet og lo snuten på Månepus sitt hode. "Månepus, fra nå av, vil du bli kjent som Månelabb, mentoren din vil være Skilpaddehale ! Velkommen som lærlinger i Lynklanen!" 

"Brispote! Månelabb! Brispote! Månelabb!"

De to mentorene kom fram og berørte snuten med lærlingene sine. Steinstjerne så på klanen sin med et stolt glimt i blikket før han kastet på halen og hoppet ned. "Møtet er over."