Something about you (norsk)

Kapittel 4

-Aldri i livet om det kommer til å skje.... noensinne! Avery lo og dyttet til Ruby.

-Jeg bare sier det! Simon liker deg, alle kan se det! Ruby trakk på skuldrene mens hun svarte rolig. -Han kommer garantert til å prøve seg på deg... bare vent.

-Nei, han vet utrolig godt at det ikke er noe mellom oss. vi er venner, og det er alt. Jeg lover! Avery ble seriøs. Hun så rundt seg for å forsikre seg om at alle hadde hørt henne.

-If you say so...... Hvisket Helen og himlet med øynene så Avery ikke så det.

de satt på Kate og Avy's rom og pratet, jentene alene. Kate hadde ikke fått med seg hvor guttene skulle, men hun hadde fått veldig godt med seg at de dro. Ikke at det hjalp så mye, for selv etter at Chase var ute av synet klarte hun ikke tenke på noe annet. Verden sto liksom stille, tankene surret og gikk, men hun tok aldri inn noen ny informasjon. Hun var helt i sin egen verden. Før hun skjønte at alle så på henne.

-Hva? Kate møtte blikkene som var festet til henne som om de skulle vært limt.

-Var det ikke det jeg sa.... Avery smilte triumferende. -Hun er helt i sin egen verden.

-Du sier ikke det. Ruby lo. -Hun har jo vært det helt siden vi ble kjent med henne.

Kate så på dem og prøvde å skjønne hva de snakket om. Var hun helt i tåka? Var det så lett og se at tankene hennes var et helt annet sted?

-Det har hun ikke det. Og det vet du! Det vet dere begge at hun ikke har. Avery så anklagende på Ruby... før hun også snudde seg og gav det samme lynende blikket til Helen. Helen rakte begge hendene i været.

-Har ikke anklaget Kate for noen ting jeg. Helen møtte blikket til Avery og så på henne til Avy måtte innrømme at det var sant. Kate bøyde hodet. Kanskje hun ikke passet inn likevel.

-Det er ikke meningen. Hvisket hun lavt. Oppmerksomheten rettet seg mot henne igjen. -Jeg vill ikke være til bry, jeg klarer bare ikke å kontrollere det. Kate håpte på at de forsto, men hvordan kunne de det. De var jo så utadvendte og selvsikre alle sammen. På hver sin måte. Avery utfoldet seg gjennom klær og musikk. Måten hun sang på var så fryktløs og ærlig, Kate kunne aldri sammenlignes med det. Helen var tøff, hun hadde motet til og alltid si det hun mente og ikke bry seg om hva noen andre tenkte om det. Kate kunne aldri si hun kom til å snakke med den selvtilliten. Ruby hadde den unike stilen sin, og var flørtende i blikket og viste hvem som var av interesse og ikke. Kate visste ikke hvordan hun skulle tørre å snakke når det var gutter i nærheten engang.

-Nei, nei, du misforsto oss. Jeg syntes så absolutt ikke det er noe galt med at du er litt fjern. Avery her, er den som har tolket det som at du er forelska i noen. Hun gav fra seg en liten latter. Helen syntes det var absurd at kun fordi Kathrine var litt borte av og til måtte det bety at hun hadde følelser for noen.

-Men hun har jo det! Ikke fortell meg at dere ikke ser det! Avery så forskrekket på Ruby som bare så ned og tvinnet tomlene. Avery snudde seg så det lilla håret flagret og så på Helen. Helen ristet på selvsikkert på hode mens hun strammet munnen. Avery så bort på Kate for å se om svaret lå i øynene hennes.

-Jo! Dere må da se det. Jeg kan ikke være den eneste som ser måten hun ser på Chase på! Hun blir jo bare fjern når han er i rommet. Avery hadde reist seg for å gi mere utrykk til påstanden. Kate visste innerst inne at det egentlig ikke var en påstand, men aldri i verden om hun innrømmet det for dem. Hun innrømmet det jo ikke for seg selv engang.

Måten Chase hadde begravet blikket sitt i hennes den kvelden. Måten hun på en måte kunne se at han følte det samme, men hver gang hun tenkte på det dyttet hun det bort. Det var absurd, han kom aldri til å se på henne som noe mere en usynlig. Det var det hun var. For alle rundt seg. Hunvar etter alle disse årene nesten overbevist om at ingen egentlig kunne sehenne. Tenk, alle menneskene hun snakket med kunne jo bare være produkter avhennes egen fantasi. Men Chase var ikke det, hun var helt sikker. De elektriske impulsene i hjernen hennes var ikke kraftige nok til å tenke frem noe så nydelig. Han var, i hennes øyne, fullkommen på alle måter.

Det ilte i ryggraden hennes bare av å tenke på han. Om hun fokuserte kunne hun fortsatt kjenne pusten hans renne som rent vann nedover halsen og fjeset hennes. Den omsluttet kinnene hennes og la seg på pannen hennes. Den luktet svak mint. Hun lot seg drømme bort i hvordan han smakte. Som en drøm og svak mint.

Kate rettet fokuset forover igjen, og så rett inn i hendene til Avy rettet mot henne.

-JEG BARE NEVNTE HAN OG HUN FORSVNAT TOTALT! Sa hun med sånn stemme man lager når man endelig får bevist at man har rett. En sånn type spesiell blanding av hovmod og salt, men uten å være frekk. Kate møtte blikket til Helen. Som bare smilte lurt til henne, hun forsto, Kate kunne se det.

-Er ikke så rart at hun drømmer seg bort i Chase da. Det gjør jo Ruby også, men aldri i livet om Ruby kommer til å falle for noen andre enn Derek. Du må bare innrømme det Chase er en utrolig attraktiv og morsom fyr. Jeg vedder på at til og med du har tatt deg selv i å tenke skittent om han. Helen hevet øyenbrynet og så på Avery som ble paff. Hodet hennes tok inn det Helen hadde sagt og det var lett å se at hun endte på konklusjonen om at Helen hadde rett.

- Jeg har ikke falt for Derek, det er bare det han vil folk skal tro. Ruby så på Helen som lo.

-Aldri i livet! Lo hun høyt. – Du har vært interessert i han siden det øyeblikket du så han i fjor.

-Og si meg nøyaktig hvordan du vet det. Utbrøt Ruby

-Du stirrer på han, og blir målløs hver gang du snakker med han. Helen rettet seg til Kate.

-Og Ruby blir aldri målløs. Lo hun

-Som at det beviser noen ting. Forsvarte Ruby seg

-Og så snakker du i søvne. Sa Helen triumferende og geipet til Ruby som innså at hun ikke hadde mere å komme med.