Something about you (norsk)

Kapitel 1

Hun gikk bortover gangen på de himmelblå vans'ene sine. Kikket ned i gulvet. Her var hun fanget det neste semesteret. College. Esken hun bar på var ikke tung, men hun kunne kjenne at tingene hennes lå der. Hun kunne kjenne dem bevege seg når hun gikk opp trappen. At hun kjente tingene sine i armene skapte en trygghet i henne. Som om hun bar på en liten bit av hjemme. En liten bit av moren sin. Den lyseblå sommerfuglen på kjedet hennes varmet når hun tenkte på moren sin. Det varmet at noe som hadde vert så viktig for moren, nå var så nerme henne. Det skapte en følelse av at moren var med henne når hun hadde det vanskelig.

245. Stod det på et lite, metall skilt som hang på den slitte grå døren. Hun tok et dypt åndedrag og stålsatte seg. Hun trykket ned håndtaket med den ledige hånden

Døren gle opp og hun kom inn i et lite rom med to senger, to skap, to skrivepulter og firkantede hyller øverst på de to lengste veggene i rommet, men ingen andre personer. Hun satte fra seg esken foran skapet og gle ned på sengen. Pusten forlot lungene og hjertet roet ned pulsen. Hun var først. Det var ingen andre her. Ikke ennå i alle fall. Her skulle hun være. Tankene flakket.

- Katie ligger du her?? Spurte Vilde og satte fra seg tre esker. Søsteren var høy og slank. Nydelige nøttebrune øyne, som alltid så våkne og opplagte ut. Fyldige, gyllen brune krøller som majestetisk rammet inn det nydelige fjeset hennes. Hun hadde noen høye kinnebein som fremhevet de fyldige leppene. Enda Vilde var 2 år eldre spurte folk ofte om de var tvillinger. Kathrine likte tanken på at folk syntes de var så like.

- jeg lar rommet synke inn. Svarte hun og reiste seg sakte fra sengen, mens hun lot blikket gli over rommet. Vilde snudde seg og så på henne.

- Du er sær, det er noe av det jeg liker med deg. Hvis du vil bli kjent med folk er det mange førsteåret fester rundt her?
-folk er ikke helt min greie. Jeg er ikke den sosiale typen. Svarte Kate og så ned i gulvet. Hun passet aldri inn, var aldri som de andre. Når hun gikk i et rom, var det som at alle forstod hun ikke var som dem, hun skillet seg ut. Hun var som en sort flekk på et hvitt ark, et ugress i en perfekt hage, en dessert på en slankekur meny, hun passet ikke inn. Kate var pen, nei hun var vakker, men hun var ikke som de andre.
Vilde trakk på skuldrene og lot den vakre hånden sin hvile på dørklinken.

- Jeg tror bare at dette er et sted som er andeledes, med ulike folk, som vil oppfatte deg på en annen måte en før. Jeg mener du hadde passet inn her, jeg mener du burde gi det en sjans. Vilde smilte og dyttet klinken forsiktig ned.

- Katie, la folk komme innpå deg. Det er da de finner ut hvor bra du er. Hun blunket til Kate med et lurt smil og lot døren gli igjen bak henne.

Hun pakket ut. La klærene i skapet. Redde opp sengen med blonde sengetøy og brunt laken. Satte ut skrivebordes lampen. La notat bøker i skrivebord skuffene. Sorterte penner, blyanter, sakser, linjaler, passere, viskelær, markeringstusjer, byantspissere og gradskiver i pult organisereren fra IKEA. Hengte opp laguneblå, gjennomsiktige gardiner. Satte bøker i hyllene: "ringenes herre", "fredens hage", "lenge siden", "hun dro meg ut", "slik lager du lasagne", bøkene fikk sakte men sikkert vær sin plass i de firkantede hyllene. Satte pent og pyntelig opp pynteputene med blå sommerfugler på. La et brunt og fyldig saueskinn i fotenden av sengen. Til sist satte hun spilledåsen hun hadde fått av sin mor i den siste ledige hyllen sammen med familie bildet fra da moren ennå var der.

Hun kikket så dystert på den siste esken. Så ødela hun det velorganiserte, utpakkede systemet hennes ved å sparke den under senga. Nå fikk alt hun hadde av kunst i sin sjel ligge der i støvet sammen med skissene.

Pusten forlot Kathrine's lunger i et lettelsens sukk da hun var ferdig. Hun lente hodet på hånden og så ut av vinduet. Hun så folk som leide, gjenger med gutter som spøkte og dyttet borti hverandre, par som kysset lidenskapelig, og par som så ut til å prøve å spise hverandres fjes. Alt så så normalt ut, hun kunne ikke tenke seg at dette var noe annerledes enn andre steder.

Tankene fløt bort. For første gang på lenge ga Kate seg selv lov til å savne moren sin. Hun savnet at moren bakte pepperkaker til jul med nonstop på. Hun savnet at moren gikk på høye heler som lagde klikke lyd når hun gikk bortover gulvet i stua. Hun savnet å se moren og faren kysse hverandre farvel i trappen om morgenen. Hun savnet at moren kysset henne god natt om kvelden, mens hun luktet av vanilje og kokosnøtt parfyme. Å mens Kates tanker seilte tilbake til barndommen hennes, gled øynene igjen og hun ble liggende i vinduskarmen å sove.

Kate hadde en rar smak i munnen og hørte en svak summing. Summingen forvandlet seg til musikk når hun hørte bedere etter. Hun blunket med øynene og prøvde å venne seg til lyset. Musklene hennes klarte ettervert å løfte hodet i et forsøk på å orientere seg.

- jeg lurte på når Tornerose skulle våkne fra søvnen sin, sa en mild og lystig stemme. Kathrine snudde hodet, litt forskrekket, mot stemmen. Det stod en kort jente meg slitte, steinvaska denim shorts og en mage topp med teksten " I don't care what you think of me, I think I'm beautiful ". Håret hennes var satt opp i en løs heste hale oppå hodet og fjeset var uten sminke, det var et slikt fjes som absolutt ikke trenger sminke. Håret var for den meste lyse lilla, men hadde et blondt felt på toppen. Alle tingene hun hadde med var fargerike, de var garantert hennes stil. Lær tråden som hang om halsen hennes hadde en fjær og noen perler som anheng, det passet perfekt til looken hennes.

- Jeg heter Avery, men alle kaller meg Avy. Og du må være Kathrine. Strålte jenta og smilte bredt til Kate, før hun dumpet ned på sengen sin.

- Bare kall meg Kate. Sa hun og rakte frem hånden for og hilse. Avy tok den entusiastisk og ristet den av glede. Kate satte seg ned på sengen og så på Avy.

- jeg har gledet meg såå mye til og møte deg. Jeg tror vi kan funke bra sammen. Jeg funker bra med de fleste mennesker. Eller jeg liker i allefall og tro at jeg funker bra med de fleste mennesker. Men nå vrir jeg jo dette til og handle om meg. Jeg vil vite alt om deg. Hva er favoritt fargen din? Hvor bodde du før? Singel eller opptatt? Søsken? Favoritt dyr? Hvilke kurs tar du? Når ble du født? Hvor ble du født? Ja, alt egentlig bare hiv det ut... Hun var så entusiastisk og gira at hun nesten ramlet ned der hun satt på sengen.

- Eeeh, kan vi ikke bli kjent litt og litt? Jeg blir så nervøs av mange spørsmål. Svarte Kate og så ned på skoene sine.

- Oi, unnskyld. Det var ikke meningen og være så påtrengende. Eeeh..... Jeg skal på en førsteårs fest, vil du henge deg på? Spurte hun og lyste opp etter et unnskyldende fjes. Kate hadde ikke lyst til og gå på fest, men hvis hun ikke gikk ut kom jo ikke folk til å komme inn til henne akkurat. Hun ville ikke være samme person som hun alltid var, den som leste stille på sitt eget rom uten at folk viste at hun eksisterte. Hun kunne i så fall bestemme seg for og bli den personen etter at hun hadde prøvd noe annnet.

- Gjerne det, tusen takk. Smilte hun og Avy lyste opp.

- Så fint, skal bare rydde ut resten av klærene mine så går vi etterpå.

<><><><><><><><><><><><><><><><><>

Hei alle som leser dette. Det blir nok litt lenge mellom hvert kapittel siden jeg har bestemt meg for at det minst skal være minst 1000 ord i et kapittel. Men det hjelper hvis dere kommenterer eller skriver meldinger til meg, blir mere motivert. Ble så motivert at jeg skrev 900 ord på denne delen bare fordi @AnneEllingen la historien min til i en leseliste. Shoutout til deg tusen takk. Og foresten den prologen var en teaser. Altså noe som kommer til og skje. Slik at dere får lyst til og lese.

<3 plis kommenter, vote og følg meg hvis dere liker eller hater historien <3 love you