Hunger

Påske

Morningstar strenet over den trafikkerte veien, uten å bry seg om bilkøene denne påsken. En bil bråbremset så det møkkete slapset sprutet opp langs den plettfrie dressen.
Et øyeblikk senere satte han øynene i Angelika som stivnet foran rattet. Det var som om hun ikke klarte å trekke pusten et øyeblikk. Så noterte hun de sorte øynene som liksom brøt ut av irisen, og totalt mørkla hele øyeeplet. Det varte bare et øyeblikk så trakk han munnviken opp i et ondskapsfullt smil. Kastet en mynt i luften, og tok den imot med håndbaken. Det onde smilet ble erstattet med et overrasket utrykk. Igjen så han på henne nesten sjokkert før han snudde å løp videre over veien.

Angelika prøvde å følge med på ynglingsserien uten å lykkes helt. Hun hadde opplevd noe, men kunne hun stole på seg selv? Var hun blitt splitter pine gal? Eller hadde hun denne evnen moren stadig trodde fantes. Hun derimot hadde alltid holdt seg til logikk, og det ikke et spor av logikk ved denne hendelsen. Derfor var det mest sannsynlige at hun hadde sett syner. Blikket rettet seg ut mot vinduet der snøfnuggene sakte falt mot et hvitt teppe. Det ville vært beroligende nok hvis ikke hun også hadde sett en skikkelser i mørket. Raskt trakk hun for gardinene og krøp sammen i sofaen. Der slumret hun inntil solen sto høyt på himmelen.

Hun var sen, så sen at hun var redd for at vikariatet på kroa ville gå føyken. Nervøst lette øynene etter sjefen, en meget vanskelig mann i femtiårene. Så fikk hun øye på ham. Med et innestengt sinne som fikk den runde overkroppen til å riste. - Hva i helvete tror du dette er, en barnehage! Akkurat da kom det faktisk en barnehage inn døren. Minst tjue unger ramlet inn med noen voksne som ropte ordre i øst og vest. Det var bare å kaste seg i det. I det sjefen Roger passerte henne sa han innbitt, ikke tro at denne diskusjonen er over.
Det var i det de betalte at hun så ham sitte stille i et hjørne med en kopp kaffe. Vekslepengene trillet bort over gulvet i det han trakk på smile båndet. Men uten et snev av ondskap. Det var som om han på en eller annen måte var skyldig. Angelika ristet på hodet for å få orden på tankene. Hva skulle han liksom være skyldig i, at det kom en barnehage inn? Da alt var gjort opp snudde hun seg igjen, men den mørke mannen var ikke å se. Det var derimot Roger, men det kom bare et misbeliggende snøft fra hans side.

Hendene skalv en tanke da hun satte nøklene i inngangsdøra, men fikk etterhvert såpass kontroll at hun kom seg inn. Vil si nesten inn. Lent opp til veggen i gangen sto en mørk figur. I stedet for å sette i et hyl slik man vanligvis kunne høre i skrekkfilmer, ble hun bare stående. Det var som om tiden sto stille. De var i en boble der verden utenfor ikke vedgikk dem. Pusten kom etterhvert ned i en roligere rytme. Så knipset han i fingrene og boblen sprakk. Det var et skiftende utrykk i øynene som gjorde ansiktet vanskelig å lese. Angelika flyttet blikket en tanke, og skvatt da døren bak henne lukket seg stille.
- Du er min skjebne, intet vondt kan jeg gjøre deg. Jeg er Morningstar. Det så ut til at han ventet på hennes reaksjon.
Angelika visste utmerket godt hvem Morningstar gikk for å være. Hadde det vært en eksamen i overtro, et fag hun aldri hadde vært borti, ville hun antagelig bestått med glans. Derfor studerte hun ham inngående. Hvis denne mannen virkelig var mørkets fyrste, ville han neppe ha nedverdiget seg til å bruke så mange ressurser for å komme i kontakt med henne. Dessuten var han ikke perfekt. Hun noterte at dressen ikke lengre var så ny som hun først hadde trodd. Med denne tanken studerte hun ham enda mer inngående. Og for hver gang hun flyttet blikket åpenbarte det seg en ny «defekt». Det gikk opp for henne med et sjokk at hun brukte en evne. Der hun nesten tok av ham lag for lag. Til slutt sto hun igjen med noe som var meget langt fra mannen i gaten. Med er gisp knep hun øynene hardt igjen. Noe som hun selvfølgelig ikke burde gjøre alene med dette vesenet. Det var bare det at hun visste at hun ikke ville ha noen mulighet til å forsvare seg ved et angrep. Da hun omsider åpnet dem igjen, var den perfekte mannen tilbake.
- Du kan se, mumlet han nesten med sorg i stemmen. Så forsvant han ut av gjennom døren. Altså, uten å lukke den opp først.
Hun skalv fra topp til tå. Angelika var overbevist om at hun ikke ville kunne takle den kalde angsten. Det var som om den begynte i magen et sted, og fulgte blodårene ut i hver krok av kroppen. Når hun nesten trodde hun ikke ville klare mer falt hun sammen ved sengen. Gjennom tårene skimtet hun en mynt. Hvorfor hun strakte fingrene etter den visste hun ikke. Men det var som om en styrke for igjennom henne da hun omsider hadde den i hånden.

Slik våknet hun med et krampaktig grep om mynten fremdeles på gulvet. En helt vanlig norsk krone, hun stirret lenge på den. Ikke noe uvanlig, bare en krone men for henne et siste halmstrå. Hun rynket pannen, han hadde kastet en mynt. Et øyeblikk ville hun legge den fra seg. Men tok det i seg. Forsiktig tredde hun den på et skjede, slik at hun ville kunne ha den som et anheng.

Dagene, ukene og til slutt måner gikk uten at hun så noe til ham. Hadde det bare vært tankespinn i hennes hode? Akkurat denne morgenen var varm, og solen skinte deilig på plattingen utenfor det lille huset. Mynten rundt halsen ble nesten glødende derfor tok hun for første gang av seg skjendet med mynten. Hun kunne sverge på at kroppen hoppet minst en meter fra underlaget da hun så ham igjen. Blikket gikk fra Morningstar til mynten og tilbake. Han viftet med hånden, vent litt du kan ta den på deg om litt. Stiv satt hun å så på ham. Huden satt stram over kinnbeina. Som om han sultet eller var syk. Angelika tvang seg til å puste rolig og kontrollert.
- Som jeg har sakt, vil jeg ikke skade deg på noen måte.
Hun svelget, var det deg som la igjen mynten?
Det gikk et smertedrag over ansiktet hans mens blikket hvilte på horisonten.
- Jeg håper.., jeg håpet at du en dag ville være sterk nok til å legge den vekk.
Lenge var han stille, så gjorde hun noe ingen av dem hadde forventet. Hun kom helt bort til ham. Blikket festet seg ved hendene som ikke lengre var vel pleide, tvert imot så var de nesten om klør.
- Det du ser er riktig, jeg klarer ikke å holde forfallet tilbake.
Forsiktig lot hun fingrene følge den store knokklede hånden. Det var som et mirakel utspant seg rett foran nesen hennes. Sakte endret den seg som om livet vendte tilbake. Angelika tittet opp på ham når han svelget tungt. Begge øynene var totalt sorte uten at angsten fikk overtaket.
- Du er den rette, mumlet han. Hvem kunne tro at denne styrken også kan være hos dere mennesker?
Han gispet i det hun lot hånden følge konturene av ansiktet hans. Det var skiftende, og tidvis kunne hun se hans sanne vesen. Ingen ville tvile på hvilken skapning som sto foran henne. En demon bak en menneskelig fasade.