Hunger

Et uvanlig møte

Ariel kjente den glohete grusen brenne under føttene. I det fjerne kunne ravnenes skrik høres, mens de kjeklet om maten. Dette var helvetes forgård, og han burde slettes ikke være her. Men han hadde skaffet seg en dekkhistorie. Dekkhistorie og dekkhistorie, han hadde først tenkt å sørge for at Nathaniel aldri returnerte. Det var bare den bleke unge kvinnen som bare såvidt liknet på hans datter, som hadde fått ham til å tenke seg om to ganger. Angelika hadde blitt en annen, og nedbrutt utgave av seg selv. En han nesten ikke kjente igjen. Selv om han klarte å holde det inne, kjentes det som om hjertet gråt. I horisonten så han en mørk skikkelse komme ham imøte. Ingen visste det, ingen av betydning ihvertfall, at de en gang i tiden hadde kjent hverandre godt. Selv om veiene deres skiltes for så mange år siden, var han forventningsfull og glad at muligheten hadde bydd seg. Men også rasende over hva denne sønnen hadde gjort mot hans datter. Forskende mønstret han Lucifer fra topp til tå, som hadde dette karakteristiske skjeve smilet. Aries visste mer om denne sortengelen enn noen annen. Selv om dette smilet aldri så mye var blitt hans varemerke, skyltes det usikkerhet. - Vel, denne planen din har satt både himmel og helvete i sving! Luce så vekk, skamfull. Aries rensket stemmen og ristet på hodet. Du må vite nå at jeg ikke ser ned på deg for det valget du gjorde Luce. Dessuten har jeg en mistanke om at du har gjort et og annet for Helena. Noe jeg aldri vil kunne takke deg høyt nok for. Lucifer myste mot den røde solen, og skjulte sine tanker. - Jeg antar at du ønsker ham dit lyset aldri kommer? Ariel grøsset, for Djevlens dype fangehull var beryktet. - Du kjenner meg bedre enn som så. Dessuten er mine hender bundet når det gjelder denne valpen din. Angelika elsker ham visst, og hvordan kan jeg straffe ham så hardt. Det vil være det samme som å straffe henne. Men jeg har vært inne på tanken, Aries gliste i det han møtte Lucifers blikk. Luce trakk pusten dypt, han straffer seg selv mer enn jeg hadde forutsett. Fortsetter dette kan han bli en utmerket arving til mitt imperium. Øynene var skinnende sorte. Men det vil gjøre meg forutsigbar, og gjøre sjefen din en tjeneste. Jeg har sett henne Aries, og sorgen hennes. Hvis det hadde vært ditt ønske, hadde det blitt slik. Aries så lenge på sin gamle venn. Han var endret, noe voldsomt hadde tydeligvis skjedd. Ikke siden syndefallet hadde han sett vennen slik. Luce la en liten hvit skinnende sten i Ariels hånd. De lenkene som holder ham her er meget tunge. Men hvis det er som du sier vil hun kunne lette dem betraktelig, og kan hende en dag vil han slippe seg selv fri. Aries visste hva han holdt i hånden, og løftet blikket opp på Lucifer med ærefrykt. Nå, nå, ikke lov meg noe igjen gjeld. Søn.. han trenger henne, sa Lucifer hardt.

Angelika våknet av en uvant stemme i leiligheten. Samtidig oppdaget hun en uvanlig nydelig sten på puten. Det var som om den trakk henne mot seg. Ikke kald, men varm som om den var levende. - En gave som jeg tror du trenger. Hun så opp på Ariels alvorlige ansikt. Du har fått hjelp fra... vel en venn. -Jeg vil ikke glemme ham, hvis det er planen! Angelika stirret skeptisk opp på den slående vakre mannen i døren. - Nei, jeg antok nettopp det. Faktisk er dette krypet av en kommende svigersønn helt og holdent avhengig av at du ikke gjør det. Også deres lykke siden du tydeligvis har bestemt deg for å erte på deg både himmel og helvete. Men det vil ikke bli et enkelt foretagende for deg å finne ham. - Vet ingen hvor han er, eller vil han ikke se meg? - Jo, jeg vet hvor hans fysiske jeg er, men hvor han er mentalt er jeg mer usikker på. Bare å droppe min datter er i og for seg ren galskap. Når den tid kommer, forventer jeg en meget god forklaring tro meg. - En rolig stemme avbrøt Aries monolog, ikke skrem ungen. Da oppdaget han at Angelika satt og gapte. -Og jeg som trodde demoner var farlige, mumlet Angelika tilslutt. Aries tok seg kraftig sammen, og tittet ned på Helena. Guttevalpen får frem det verste i meg, beklager. Men det er ikke bare hans skyld. Lucifer kunne lært sin sønn et og annet. Begge kvinnene stirret sjokkert på ham. Aries himlet med øynene over seg selv. Det var ikke meningen å røpe akkurat det. Det er bare noe jeg hadde mistanke om. Senere fikk jeg en bekreftelse på det. -  Hvordan, Helena fortsatte å stirre. - Vel, han forsnakket seg når jeg hintet til det. - Og Satans faderlige veiledning kunne hjulpet vår datter, på hvilken måte om jeg tør spørre? Angelika smalnet øynene. - Hvem er denne vennen din pappa? Han trakk pusten dypt ved ordet «pappa». Ariel klødde seg i nakken, mens han funderte på hvordan han skulle forklare det. - Jeg kjent ham en god stund før syndefallet. Ariel måtte sette seg ned. Han het ikke Morningstar den gangen. Lucifer var eselet til noe stort. Større enn det jeg hadde å se frem til. Men på mange måter gjorde denne kjensgjerningen til at han ble uaktsom. Først da han ble styrtet til jorden, fikk han tilnavnet Morningstar som dere vet. De fleste tror at han var sjalu på menneskene. Og de fleste vil at vi skal tro akkurat det. Men dramaet hadde en annen grunn mener jeg. Aries stirret på den hvite steinen i Angelikas hender. En teori går ut på at det var kjærlighet som bidro til hans fall. Noe jeg mener gir en bedre forklaring på oppførselen hans. Og den stenen burde ikke eksistere, hvis det ikke er en liten sannhet i det. Helena hadde blanke øyne. - Du sier ofte at vi har fått hjelp fra et sted. Er det ham tror du? - Han benektet det ikke når jeg møtte ham. Men ga meg det mest verdifulle han kunne gi meg. En del av hans gode minner, og kjærlighet. Han har så mange sorte stener for alt det onde han har gjort. Men den stenen er hvit, og kommer rett fra hjertet hans. For å forme noe slikt måtte han rote i vonde minner vil jeg tro. Et lite smil lekte rundt munnen til Angelika. Foreldrene trakk et lettelsens sukk. Det så ut til at datteren begynte å våkne opp fra den grå dvalen hun hadde gått rundt i.

En ny verden åpnet seg for Angelika, datteren til en av Guds engler. Og en helt vanlig kvinne, men ikke særlig jordnær akkurat. Droppet av en demon, noe som faren hadde dratt til helvete for å fikse oppi. Alt på under to uker, burde gjøre hvem som helst en tanke sjokkskadet. Men hun hadde fått en ny glød over seg. Det var som om den nye verden, som de fleste av oss bare fornemmer, ga henne et mål og en mening. Hun var en flittig elev som sugde til seg all den lærdommen Ariel hadde å formidle.

Lucifer derimot satt i en av sine sorte saler å kjente på en uvant følelse, anger. Han visste hvorfor han kunne føle dette igjen. Ikke at det var en veldig påtrengende følelse, men at den var tilstede etter så lang tid, gjorde ham forvirret. Stenen han hadde formet for Ariels datter, hadde gitt den effekten. Det enkleste var å hengi seg til ondskapen slik at sentimentale tanker og følelser ble nesten glemte skygger. Men her satt han å dømte seg selv. Øynene fulgte vannflaten ettersom en kvinnes skjebne og dom, utspant seg foran ham. Hun hadde satt seg opp mot en av Guds trofaste tjenere. Århundret hun var født inni hadde gitt ham nye sjeler i overflod. Han hadde trengt disse til sin hær når han en gang skulle erobre jorden så vel som himmelen. Men det var et aldri så lite problem. Kvinnen hadde hatt et godt hjerte, som burde gi henne mulighet til å prøve på nytt. Hun ville aldri bli en av hans undersåtter. Selv Peter, den selvhøytidelige fyren, hadde nektet henne adgang for evig tid. Men det ville endre seg den dagen dette ble kjent. Samtidig ville det sverte ryktet hans. Å lokke visse elementer til å tjene ham, ville gi respekt. Men løgn var billig, og ikke noe som ville gi ham det han trengte. Det eneste han kunne, var å prise seg lykkelig over var at han ikke bar skylden alene. Noen kom glidende over gulvet å stoppet på en erbødig avstand. -Hvordan er det med ham? Nidhogg ristet sakte på det diamant formede hodet. Det var tydelig at han likte seg dårlig. For Lucifer var ikke kjent for å takle dårlig nytt spesielt bra. Vel, da får du bruke den kunnskapsrike hjernen din, å få en fortgang i sakene. Ellers sverger jeg på å lage en knute på deg!