Fra elendighet til lettelse

Gutta fra Groruddalen

«Fra elendighet til lettelse»

To unge gutter med minoritetsbakgrunn oppholder seg i et tøft miljø. Terskelen for å havne i omgivelser tilknyttet til rus og kriminalitet er dessverre lav. Muhammed og Ali skal gjennom dette få et lite innblikk på hvordan ungdommer opplever sitt liv dominert i forbrytelser ...

Inne i kjellergangen var det bekmørkt. Døra slo tungt bak dem, de sto stille ved siden av hverandre. Begge pustet tungt og tenkte på alle konsekvensene de kunne få. Man kunne høre hundepatruljen rope «Oslo politi, åpne døra eller så slår vi den ned». Kroppen til Ali begynte å skjelve og Ali hadde aldri bekymret seg for noe like mye som han gjorde nå. «Hold igjen døra mens jeg flusher posene i dass» hvisker Muhammed til Ali. Man kunne høre politiet rope igjen for andre gang, «Sett hendene bak ryggen ellers så slipper vi bikkja på dere». Ali gjør som Muhammed sier og dytter sofaen mot døra for å kunne spare litt tid. Hvitt pulver og sprøyter var alt man kunne se i det lille bygget. I verste fall kunne konsekvensene være opp til tolv år bak murene, noe som gjorde dem begge bekymret. Muhammed fikk flusha posene før politiet kom inn døra. Hundene bjeffet flere ganger, og gikk dem på nervene, de ville ikke stoppe. Begge ble satt i håndjern og huset ble ransaket, det siste de fikk si til hverandre var «Godt å bli kjent med deg bror, vi visste begge to at denne dagen skulle komme».

En kald vinter den 22. desember, kom snøen frem til hovedstaden Oslo. Det var –12 grader. Alt man så var mørke skyer som dekket solstrålene. Muhammed og Ali kjedet seg, så de bestemte seg for å ta seg en tur ut. De møttes utenfor huset til Ali og gikk mot T-banestasjonen som var like ved. De var ute i mindre enn fem minutter før de begge kjente kulden som blåste mot ansiktene deres. De begge var stressa og trengte en røyk, så de bestemte seg for å dra til kjelleren til Muhammed. Inne i kjelleren hadde de narkotika og tobakk. De tok narkotika og satte inn sprøyter. Muhammed og Ali merket at de ble høye så de bestemte seg for å fikse noen poser med hasj som de kunne selge og tjene litt penger på.

De skjønte at noe var galt utenfor fordi de kunne høre lyden av hunder som bjeffet. Hunden stoppet ikke å bjeffe. Dette varte i fem minutter, noe som kunne gi en liten mistanke på at hunden luktet stoffene. «Tror du det er dem som er utenfor?», spurte Ali. «Nei nei, slapp av! Det er kanskje bare naboens ustabile hund», svarte Muhammed fort tilbake. En annen ting som ga Ali enda en mistanke var, at de som stod utenfor pratet seg imellom og sa «Lyset til kjelleren er på! Er klarsignalet gitt?». Tiden rant ut og man kunne høre to harde smell som traff døra.

En uke passerte og begge ble dømt til tolv års fengsel, noe de fryktet og håpet ikke skulle være utfallet. Begge ble satt sammen i en celle hvor de hadde en stor klump i halsen av skuffelse og angst. Det trillet tårer fra Muhammeds øyne og nedover mot kinnet. Ali klemmer Muhammed og sier: «Bro vi starta dette sammen og avslutter det sammen, ikke gråt. Vi må gjøre alt for å unngå lidelsene i straffen». Muhammed tørker tårene og skifter tema. Helt ut av det blå dytter han Ali bort, tar kveletak på han og skriker «Er det ikke du som er gjengleder i YOUNG BLOODS?». «Jo», skriker Muhammed og holder han fra genseren og roper tilbake «Er ikke du leder i B gjengen?». «Jo», svarer Ali rolig tilbake. De begge var redde for å bli observert sammen av gjengmedlemmene sine. Man kunne bli drept hvis man hang med «feil» folk. En måtte jo dø her i cellen før de ble observert sammen. Ali kommer med tanken om at han og Muhammed skulle sloss helt til en av dem blør i hjel. Først måtte de se om vaktene var tilstede før de begynte å slå hverandre. Alt var klart, Muhammed rekker så vidt å bokse Ali før man kunne høre en mann rope «Gode nyheter!». De sto begge raskt opp og ville høre på den gode nyheten fra vakten. Metall døren åpnet og de så på hverandre forbauset. Advokaten til guttene het Andersen. Han løp mot guttene og ropte høyt «Dere er frie!». «Hæ, hvordan?» spurte guttene advokaten samtidig. «Politiet hadde ingen bevis på at dere drev med noen form for forbrytelser i kjelleren». De søkte stedet med en hundepatrulje, men det ga ingen respons på at det var noe der» sa advokaten.

Gleden av å kunne se foreldrene og vennene deres igjen, var helt utrolig. Ali begynte å le og sa «Husker du ikke hva jeg lovte deg i cellerommet? At vi skulle finne en måte å unngå den tolv års lange straffen på?». Ali tar på blåmerket han fikk og håndhilser på Muhammed og svarte «Tusen hjertelig takk for alt min bror, bra at du fikk flusha all dritten ned før «baosj'n» så det».

Da Ali og Muhammed kom ut fra fengselet ville de ha fred mellom hverandre. De bestemte seg derfor for å slutte med rusmidlene og forlate gjengene sine. Ali hadde hatt en veldig tøff oppvekst og ville derfor ikke fortelle at han hadde oppholdt seg i fengselet. Muhammed sier «bror vi fikser det, jeg sier du var hjemme hos meg og hjalp meg med noe som hastet, men hva skal du si til dine foreldre?» Spurte Ali. «De er et sted hvor jeg aldri kommer til å se dem, og måtte de hvile i fred», svarte Muhammed med tristhet i ansiktet. 

-skrevet av Yasin Boulafki