TO GET BACK UP

Kapittel 9

Måtte hun spørre om det? Jeg svelger og rister på hodet.

«Nei, vi er venner,» svarer jeg stille.

Iris dukker opp i tankene mine igjen. Hvordan hun allerede første skoledag ga meg oppmerksomhet.

Jeg husker hun spurte meg om å bli med henne på biljarden da hun ikke ville gå alene.

Jeg husker hun stakk nåla igjennom leppa mi. Hvordan latteren hennes trillet da jeg sutra fordi det gjorde vondt. Hvordan jeg få minutter etterpå kysset henne. Så forsiktig jeg var, leppa mi som var så vond.

Jeg husker da moren hennes prøvde å få henne til å ikke være med meg, jeg ønske hun hadde overtalt Iris der og da.

Jeg husker hvordan Iris smilte da jeg ga henne blomster, for å be om en ny sjanse etter å ha tabbet meg ut. Hun ga meg den sjangsen. Etterpå begynte moren hennes å godta meg.

Jeg husker da Iris sendte meg en melding, og alt som sto på den var ut hun hadde vært utro mot meg. Jeg svarte at vi kunne være sammen lenger.

«Seth, er du der?» spør mamma, litt usikkert. Som om hun har prøvd å få kontakt med meg flere ganger.

«Ja,» svarer jeg dragende.

«Du ble borte i stad,» Mamma høres bekymret ut. Jeg smiler svakt av henne, hun bryr seg alltid om følelser.

«Jeg bare tenkte litt,» svarer jeg og smiler. Ønske jeg kunne falle inn i armene hennes og gråte. Fortelle hva jeg egentlig tenkte på, men jeg kan ikke og hun skal slippe å være bekymret for meg.

«Da så, jeg må gå nå,» sier hun, jeg kan høre at hun smiler igjen.

«Vi ses til jul, mamma,» sier jeg og smiler.

Så sier vi våre ha det bra til hverandre før vi legger på.

...

Senere den kvelden fortalte jeg Alexa og Shen at det gikk at hun var med oss hjem til jul. De begge to jublet. Jeg vet ikke hvem som jublet mest, Alexa eller Shen. De er som to entusiastiske barn i en godtebutikk hvor de kan velge hva de vil og hvor mye de vil.

Jeg smiler for meg selv, følger med på de to glad menneskene foran meg. Alexa begynner å spørre ut Shen om foreldrene våre. Hun sa jo hun skulle kjøpe julegave til dem også. Broren min svarer ivrig på alle spørsmål, selv de han egentlig ikke kan svaret på.

Jeg trekker meg tilbake til mitt eget rom etter en stund.

Selv om jeg savner og kommentere hva de forskjellige deltagerne i programmene på TVen gjør sammen med Mina. Vi lagde det til en liten konkurranse hvem som klarte å gjette hvem som kom til å vinne episoden. Vi sammenlignet oss med menneskene i Hellstrøm rydder opp eller de som er med i Luksusfellen.

Jeg savner å sitte ovenfor Alexa og følge med på blyanten som fyker over arket mens hun tegner en ny skisse. Gjerne en vakker, men spesiell kjole som kunne passet til en danseforestilling eller ett teaterstykke.

Jeg savner den alt for sterke kaffen Shen lager. Den som smaker shit, men som vi velger å si smaker godt. Shen vet likevel at vi lyver om det, for han sier alltid han kan lage en ny kanne. En som er svakere.

Etter å ha tatt av de trange olabuksene og skiftet til de mer komfortable joggebuksene subber jeg ut i stua igjen. Til de andre. Jeg savnet dem. Jeg vil tilbringe tid sammen med de menneskene som ikke gir meg opp.

«Kommer du tilbake?» spør Mina fra plassen hun sitter i sofaen med ett hvit pledd rundt seg. Ovenfor henne sitter Alexa med sitt svarte pledd over seg. Som antatt står Shen ved kaffetrakteren.

«Følte for det,» svarer jeg, smilende. Shen romsterer i skapet etter en kaffekopp til, og jeg kan se ett smil ligger over leppene hans.

«Det begynner snart,» Mina nikker mot TVen som står på. En ny episode med Hellstrøm rydder opp står på. Hun har en forkjærlighet for programmer om mat, og vi andre er ikke vanskelige å be heller.

«Kom hit,» sier Alexa klapper på sete ved siden av seg i sofaen. Stille går jeg og setter meg sammen med henne.

«Det er kaldt i kveld,» sier hun og bretter teppa over meg også. Jeg smiler til henne og takker.