«Seth, det er din tur til å lage middag!» roper Mina utenfor døra mi. Jeg løfter hodet fra puta og stirrer mot døra. Hvorfor akkurat i dag? Jeg vil være for meg selv.
«Ok,» roper jeg tilbake. Samtidig setter jeg beina på gulvet. Hvorfor for jeg aldri være i fred? De kan da la meg være, men middag er bra.
Sakte trasker jeg ut i stua. Mina sitter ved kjøkkenbordet og gjøre lekser. Alexa sitter på verandaen med skisseblokka si og en røyk i hånda. Shen er ligger i sofaen og ser på TV. En typisk dag i kollektivet, bare at jeg antagelig hadde sittet i sofaen sammen med Shen.
Jeg åpner kjøleskapet og titter inn. Ser om Shen har kjøpt inn middag for meg i dag også, noe han gjør når jeg ikke gjøre det.
«Det står en pakke spagetti i skapet og spagetti saus i skuffen. Pølse er i hylla til Mina,» sier Shen fra plassen sin i sofaen. Jeg nikker, selv om han ikke ser meg.
...
Etter middag sniker jeg tilbake inn på rommet mitt. For å synke ned i min egen verden, med musikk som vanlig.
Som vanlig. Dagene glir inn i hverandre. Som om jeg mister tid og sted.
Jeg står opp.
Jeg røyker med Alexa.
Jeg går på skolen.
Jeg unngår Iris.
Jeg drar hjem.
Jeg spiser middag.
Jeg stenger meg inne til neste morgen.
Igjen.
Og igjen.
Og igjen.
...
«Seth, kommer du?» Alexa ser på meg med klare grønne øyne. Hun står i gangen med ett stort smil. For noen dager siden hadde jeg sagt ja til å bli med henne å kjøpe julegaver.
Jeg smiler svakt mens jeg legger telefonen i lomma. Smilet til Alexa stråler gjennom rommet.
Mens jeg tar på meg skoene mine roper Alexa til Mina og Shen at vi går og blir borte noen timer. Så går vi ut døra.
Mens vi står på busstoppet blåser Alexa ut en sky av frostrøyk. Jeg smiler til henne. En lett latter slipper ut av henne.
«Det var en sunn røyksky,» kommenterer hun, så knekker hun sammen i latter. Latteren slipper ut av meg også og for første gang på mange uker ler jeg igjen. Fra hjerte.
«Vi er sunne!» ler Alexa mot meg. Jeg ler.
«Du hadde ikke noe sunnere vi kunne funnet på da?» spør jeg i det bussen kjører opp ved siden av oss. Fortsatt småflirende går vi på og betaler for billetter inn til kjøpesenteret.
Vel inne på kjøpesenteret følger jeg etter Alexa. Lar hun vise veien. Dilter etter bare. Gjennom butikker med klær, smykker og spill.
Til slutt havner vi på en liten café. Alexa med stor kopp kakao i hendene og jeg med en litt mindre kaffekopp.
«Hvor skal du og Shen feire jul?» spør Alexa, smilende. Jeg smiler svakt til henne.
«Hjemme med August og Linnea tenker jeg,» mumler jeg. Tanken slår meg at jeg ikke kaller de for mamma og pappa lenger, jeg gjorde det før.
«Hvem er de? Venner?» spør hun, innerst inne lurer jeg på om det er av ren nysgjerrighet eller for å holde en samtale gående.
«Paret som adopterte meg og Shen da vi var 15,» smiler jeg mot henne. De to menneskene som gjorde livet mitt så mye bedre. Øynene til Alexa hviler på meg. Hun smiler svakt.
«Hvor skal du feire jul da?» spør jeg fort. I det øyeblikket det siste ordet forlater leppene mine forsvinner smilet til Alexa. Som om jeg sa noe feil, som om jeg nettopp kalte henne en stor idiot og tosk.
«Kollektivet,» sier hun,sårt. «Jeg føler meg ikke så velkommen hjemme hos familien,» forklarer hun mumlende.
ŞİMDİ OKUDUĞUN
TO GET BACK UP
RomantizmSeth har alt han trenger. En flott kjæreste. Gode venner. En lærlingkontrakt så godt som underskrevet. Hva kan gå feil nå? Dette er mitt bidrag til Chrissys2018.
