«*DN* når jeg skulle dra til Atlanta for å få en platekontrakt viste jeg at det kom til å bli liten tid sammen med deg og jeg ville ikke at du skulle være lei deg for at jeg kanskje ikke kom hjem på en stund. Så derfor tenkte jeg at du heller kunne komme deg over meg, sånn at det ikke skulle bli så ille, men det gikk vist ikke» sa Justin litt trist, men også litt glad. «Okey, hvorfor er du glad?» spurte jeg mistenksom. Han satt der med et lurt smil om munnen. Hva tenker han på? Hvorfor er jeg ikke en tanke leser? «du liker meg enda gjør du ikke?» sa han med det lure smilet sitt. Hva skal jeg si, jeg har jo ikke kommet meg over han, men etter at han har såret meg så mye så vet jeg ikke helt? "Jeg er helt over deg Justin" ja, jeg løy. Han kan ikke tro at han bare kan komme tilbake å få alt på sølvfat vettu. Jeg så opp på han, han så ikke så glad ut nå lengere. "Jeg tror det er best at du går nå" sa jeg å så ned i bakken. Han reiste seg å gikk sakte mot døra. Åh Gud kan han ikke bare komme seg ut av rommet mitt! "Helst i dag" okey den var litt frekk, men han kan gå litt fortere. Jeg så ut av vinduet å så Justin gå forbi. Kanskje han ble såret, føler meg litt slem nå. Nei huff jeg skal ikke si noe, etter det han gjorde mot meg.
YOU ARE READING
Nothing like us (norwegian history)
Teen FictionDenne historien handler om 17 år gammle *dn*(ditt navn) som bor i Canada Stratford med familien sin. Foreldre og en storebror som heter Lucas. *DN* liker å synge og danse, men har aldri sagt til noen at hun synger. Hun har en bestevenninne som het...
