I en liten leilighet midt inni byen i Oslo bor en liten og beskjeden jente med hennes besteforeldre, der har hun bodd så lenge hun kan huske.
Hun sitter i mørket på rommet og titter ut av vinduet, ned på folkene som ler og morer seg. Venner som skjenker hverandre fulle og fester til solen titter opp bak bygningene, prostituerte som selger seg selv til gamle, kåte lubne menn, og ungdommer som selger narkotika til andre mindreårige. Dette er hvordan verden har blitt, det var bedre før da vi var stolte av dem vi var, som bestefar pleier å si.
Boka hun leser i er til eksamen hun skal ha i morgen i sosialantropologi, hun liker ikke faget, men bestemor sier at hun kan få en godt utdannet jobb. Bestemor vil at hun skal gjøre det bra i livet og ikke bruket det på tull som å drikke seg full og spy over alt, hun sitter for det meste inne på rommet å leser til prøver som besteforeldrene ønsker. Få kunnskap fra bøker i stedet for å oppleve det selv, det er det tryggeste mener bestefar. Men er det noe liv å leve?
Hun sukker og snur seg mot klokka på nattbordet, 02:27 står det, lyset fra den digitale klokka svir i øynene når hun stirrer livløst på tallene som lyser opp og håner henne. Skolen starter om fem og en halv time, hun burde legge seg å sove. Hun tar opp boka igjen og fortsetter å lese, etter hva som føles som flere timer med lesing ser hun opp på klokka igjen, 02:54. Utenfor vinduet hører hun sirener og lyden av biler som gasser på for å tøffe seg. Hun reiser seg og lukker boka, går bort til nattbordet og skrur på radioen for å finne noe å høre på.
Etter en stund kommer hun til en radiokanal hun aldri har hørt før, det er en kvinne med en behagelig, rolig stemme som får henne til å stoppe å lytte. "Hei, mine nattfugler. Dette er Pia som snakker og du hører på Nattgalen." Pia begynner med en sang etter introduksjonen sin og melodien fyller det lille rommet med en behagelig ro, hun tar med seg radioen bort til vinduet og setter seg ned for å se ut på byen mens hun hører på sangen.
"Du hørte Lord Huron med The man who lives forever, ble dere roligere nå? Hehe, jeg har mer på lager, helt til klokka fire skal jeg være her med dere som enten ikke får sove eller øver til prøver. Denne timen er reservert til dere som trenger å slappe av og ikke høre på noen andre enn hva du føler." Det har blitt stille ute, ingen sirener eller biler som bråker, bare vinden og Pia som snakker. Det er rolig og behagelig, ingen som sier hva hun må gjøre eller hva som er best for henne, for henne er det bare hun og Pia som eksisterer.
Hvis besteforeldrene hennes visste at hun var oppe å hørte på radio i stedet for å øve, ville hun ha fått en ørefik. Men de sover, de kan ikke høre hva hun hører, de sover for tungt uansett. "Så mine nattfugler, jeg har hatt en stor obsession over havet i det siste. Havet er stort og strekker seg over hele verden, det kan være voldelig og sint, men det kan også være mystisk og stille. Har dere vært der enda og sett ut på havet? Følt saltvannet på føttene? Det er sommer snart, dere burde komme dere ut og se på havet selv om du bor flere timer unna." Pia fniser og hun høres ut som en drøm, kanskje hun drømmer alt og det bare skjer oppe i hodet hennes, men det bryr hun seg ikke om så lenge hun får høre på Pia snakke. "Den virkelige grunnen til at jeg bringer opp havet er på grunn av den neste sangen jeg skal spille for dere, her kommer Walk The Moon med Aquaman." Neste sang er litt mer opp tempo enn den første, men like behagelig og drømmende som Pia.
"Klokka er allerede over halv fire, tiden går fort, skulle nesten hatt en time ekstra, men jeg har bare én time." Oh, som hun ønsker at Nattgalen kunne holdt på for alltid. Neste sang hun spiller er bare en gitar og en kvinne som synger, teksten handler om savnet kjærlighet, ikke trist, men lengsel er følelsen sangen gir fra seg. Det føles litt ut som det hun føler når hun hører på Pia, selv om hun aldri har møtt henne eller ikke vet hvordan hun ser ut, så er det den følelsen hun får når hun hører på Nattgalen.
Sola begynner allerede å komme opp, en myk blå farger himmelen og tåke svever mellom bygningene i gatene. Det er rolig og behagelig, bestemor og bestefar har store drømmer for henne, men hun har aldri fått opplevd noe som en ung voksen skal få oppleve. Hun er allerede 20 år og har fremtiden hennes lagt ut foran henne uten å ta en del i det selv. Bestemor vil at hun skal bli psykolog og bestefar vil ikke at hun skal ut og ødelegge fremtiden på noe tull. Alt er bare svart og hvitt, men nå med Pia kommer alle fargene, hun kan endelig se farger og ikke vare svart og hvitt. Pia bringer fager i det hun sier, hvor behagelig hun er og hvor leken hun er. Du kan late som om du er hvem du vil, men når alt kommer til alt så klarer du ikke å være noen andre enn deg selv.
"Da har vi kommet til slutten av sendingen, håper alle dere nattfugler er mer roligere nå og er klar til å slappe av. Snart begynner en ny dag med nye muligheter, vær dere selv og gjør det dere har lyst til å gjøre." Hun smiler for seg selv, hun vet akkurat hva hun skal gjøre. "Da kommer den siste sangen for denne gang så hører dere fra med på fredag klokka tre til fire, her kommer Salvador Sobral med Amar pelos dois. Sov godt."
Klokka viser 05:16 i det hun har gjort seg klar til å legge seg, bilene har begynt å bråke og sirenene er på full kjør. På nattbordet ved siden av den digitale klokka ligger et brev til UiO om å avslutte kurset, hun vil gjøre noe hun virkelig har lyst til, noe hun ikke har fått gjort siden så lenge hun kan huske, hun vil ut og oppdage nye kulturer og nye mennesker.
Hun sovner med et lettet hjerte og et smil om munnen, det er håp i alt som gror.
