Dørene står på vidt gap, det er bra dag, en herlig dag. Solen skinner og fuglene kvitrer. Om bare alle dager var som denne, bare se på henne smile og le, men jeg vet bedre. Hun er full av hull, bare jeg kan se dem, ødelagt med tiden og klar til å falle sammen. Jeg strekker ut min hånd og venter på at hun skal ta den, den kommer alltid til å være strekt ut for henne til å støtte seg på.
Hun går og hilser på alle, et stort smil på hennes ansikt, mørkt, krøllete hår som vaier i vinden. Hennes brune øyne som viser håp og styrke, så uskyldig hun er der hun går. Men hun er så ødelagt, tiden har laget hull i hennes hus og hun låser alle dører og vinduer.
Jeg løper og løper, hun har ikke kommet ut på flere dager. Dørene er låst, nøkkelen har kråken, men han vil ikke gi den fra seg, nøkkelen som skinner og glinser i månelys. Vinden blåser surt og kråken sitter å ler av meg der han sitter oppe på taket, jeg må komme meg inn.
Sko som er forlatt på plenen, hennes sko, glemt og forlatt. Er det sånn hun føler seg, glemt og forlatt av alle? Forlatt av sine foreldre og familie, ingen som ville ha henne, forlatt til seg selv.
Vinduene er lukket og låst, mørket er alt jeg kan se. Hun gråter, jeg hører det fra her jeg står og ser inn, men hun er ikke til å se, overlatt til mørket. Jeg roper hennes navn, men hun stopper ikke å gråte. Kan hun ikke se at hun ikke er glemt eller forlatt når jeg står her og strekker ut min hånd for henne til å støtte seg på?
Med dørene låst, dirker jeg opp låsen og trer inn. Hun trenger meg, hun må ikke føle seg ensom. Jeg vet hvorfor hun ikke vil være i fred for lenge av gangen. Hun er ensom, hun behøver noen som trenger henne, jeg trenger henne, min venn, min søster. Men hun er redd og derfor trenger hun meg, jeg vil støtte henne og beskytte henne. Jeg er hennes Nattevakt.
