Meningen med Livet

Kap. 1: Vel, faen

"Ludviksen! Jeg er åpen! Gi meg ballen!" roper noen til venstre for meg, og jeg prøver å svinge meg rundt, men blir raskt stoppet av en vegg med fiendtlige spillere.

Gud, som jeg hater gym.

"Her! Her!" roper noen andre, og bare for å bli kvitt den jævla ballen kaster jeg den over hodene på det fiendtlige laget og trenger meg forbi.

Mens alle andre kaster seg fremover, sørger jeg for å komme så langt unna som mulig. Jeg vet ikke en gang hvordan jeg endte opp med ballen i utgangspunktet. Alt jeg gjorde var å stå på sidelinjen mens jeg gjorde mitt beste for å se så usynlig ut som mulig. Før jeg visste ordet av det kom ballen susende mot meg, med resten av klassen hakk i hæl.

"Greit, det er det for idag, dere kan gå i dusjen!" annonserer læreren tilslutt og jeg sukker lettet.

Det suger kanskje å ha gym på fredag, men vi slutter i hvert fall et kvarter tidligere på grunn av dusjen.

Idet jeg skal gå inn i garderoben kjenner jeg en hånd på skulderen min, og når jeg snur meg rundt for å se hvem det er møter jeg blikket til gymlæreren.

"Bra spilt idag, Ludviksen," sier hun og gir meg et klapp på skulderen.

Jeg står imot trangen til å le. Som om jeg prøvde å være med i spillet liksom. Hysterisk.

"Jo, takk," mumler jeg istedenfor og skynder meg inn i garderoben.

Kanskje dette kan vippe meg opp til en firer. 

Så fort jeg har plantet føttene innenfor garderobedøren, er jeg raskt til å fokusere blikket på gulvet for å unngå å se på noen av de andre jentene.

Stemmer, det er noe jeg glemte å fortelle deg, jeg er homofil. Men ingen vet det enda, og det er slik jeg vil at de skal forbli, i hvert fall til jeg har fullført skolen. Jeg har nemlig et rykte å opprettholde, eller rettere sagt mangelen på et rykte. Det eneste jeg ønsker er å gå gjennom ungdomsskolen, og muligens også videregående, uten å bli altfor mye lagt merke til. Å komme ut av skapet er derfor ikke min første prioritet.

"Åhh, kan jeg låne såpe av noen?" spør en av jentene, og jeg anstrenger meg for å ikke himle med øynene, det er alltid noen som glemmer såpe.

Mens jeg prøver så godt jeg kan å ignorere de andre, tar jeg av meg skoene og legger dem i sekken. Jeg drar en hettegenser over den svette singletten min og skal til å snu meg rundt for å gå, når jeg plutselig hører en av jentene si:

"Hørte dere om ho jenta i B-klassen som kom ut i forrige time, eller?"

Jeg kikker meg diskret over skulderen, og blir ikke overrasket når jeg skjønner at det var Norah som snakket. Vi har gått i samme klasse siden barneskolen, og selv som seksåring visste hun alt det gode sladderet. Du ville kanskje tro at det ikke fantes noe sladder blant førsteklassinger, men tro meg, der det finnes en munn, finnes det sladder, spesielt hvis den munnen tilhører Norah Eiker.

"Virkelig? Hvem da?" spør en av de andre jentene nysgjerrig.

Jentene som har samlet seg rundt Norah lener seg forover. Jeg kan praktisk talt se hvordan Norah suger til seg oppmerksomheten som en sulten mygg.

"Hun nye, Alma tror jeg hun heter," forteller Norah.

Typisk at hun vet om selve sladderet men ikke navnet på personen det handler om.

"Jeg mener, vi burde jo ha skjønt det når hun klippet håret kort," fortsetter hun og ler, de andre jentene gjør det samme.

Jeg knytter neven i frustrasjon. Bare fordi noen klipper håret kort betyr ikke det at de er homo, men allikvel lar jeg være å si noe. Å forbli usynlig er tydeligvis viktigere enn å si meningene mine.

Før jeg gjør noe jeg kommer til å angre på, slenger jeg sekken over skulderen og skynder meg ut av garderoben. 

Jeg blir nesten blendet av det sterke ettermiddagslyset idet jeg kommer ut, men før jeg får tid til å vende meg til det slår en vegg av varme imot meg. 

Sommer er greit nok det, men må det være så kokende hett? Spesielt når jeg skal gå i en halvtime, slepende på en sekk, og allerede er sliten etter gymtimen.

Idet jeg runder svingen som fører bort fra skolens område får jeg øye på en bøyd skikkelse ved bussholdeplassen. Som vanlig når jeg passerer folk på gata fokuserer jeg blikket mitt på bakken, men tilslutt tar nysgjerrigheten min over og jeg blir nødt til å se hvem det er.

Det er som om skjebnen har spilt meg et eller annet ondskapsfullt puss, fordi der, under taket på bussholdeplassen med hodetelefoner hengende rundt halsen, står Alma fra B-klassen. 

Uten å virkelig innse det stopper jeg opp. Jeg lurer på om ryktene virkelig er sanne, om hun virkelig er lesbisk. Den delen av meg som jeg har prøvd å fortrenge de siste årene lengter etter fortelle henne sannheten om meg, jeg vil bare ha noen jeg kan snakke om dette med, noen som kanskje forstår.

Alma må ha kjent blikket mitt på seg, for plutselig vender hun oppmerksomheten sin bort fra mobilen og fokuserer det mørke blikket sitt på meg.

Jeg rygger overrasket bakover.

"Ville du noe?" spør hun trassig og sender meg et skulende blikk.

Av en eller annen grunn hopper hjertet mitt over et slag.

Jeg kremter.

"Jeg...uh...jeg ville bare si at jeg liker håret ditt," sier jeg, noe som faktisk er sant, jeg har bare ikke turt å si det før nå.

Hun gir meg et skeptisk blikk.

"Jeg klippet det for nesten to uker siden," svarer hun og jeg rødmer.

"Uh...jeg vet...jeg bare..." stottrer jeg uten å komme på noe mer å si.

Heldigvis bryter Alma ut i en myk latter, som drukner resten av setningen min.

"Takk, uansett," sier hun og gir meg et kort smil.

Jeg smiler tilbake, kanskje en smule overdrevent.

Bussen kommer plutselig og stopper  opp med en høy, skingrende lyd. Jeg gir fra meg et uhørbart sukk.

"Vel, det er meg," sier Alma og peker på bussen.

Hun legger mobilen sin i en av lommene på den mørke olajakka si før hun drar opp hetta på genseren hun har på under. Ærlig talt, hvordan overlever hun i denne varmen?

Idet hun skal til å gå på bussen er det som om en bølge av adrenalin slår over meg, og før jeg vet ordet av det har jeg hoppet på jeg også.

"Jeg visste ikke at du tok bussen." Alma hever et overrasket øyenbryn idet hun ser at jeg kommer inn og jeg trekker nosjalant på skuldrene. Det gjorde ikke jeg heller.

Jeg betaler for en billett og setter meg ned på raden overfor Alma.

Det spraker til i høytalerne i bussen idet sjåføren gir beskjed om hvilke stopp bussen kjører innom, og det er da jeg skjønner at jeg virkelig har rotet det til. Jeg er på vei i helt motsatt retning av det jeg skal.

"Vel, faen," mumler jeg idet bussen begynner å bevege på seg. Dette kommer til å bli en lang tur hjem.