Meningen med Livet

Kap. 2: AlmaCAbelsen01

Det fascinerende med den norske sommeren er at sola kan skinne som faen og grille befolkningen den ene dagen, og dagen etter kan det pøsregne som om vi befant oss i midten av regnskogen. Hvis bare karakterene mine også kunne hatt slike drastiske endringer.

Jeg innser at det regner så fort jeg våkner opp på lørdagsmorgenen. Regndråper dundrer mot vindusruta som om de prøver å bryte seg inn. For et kort øyeblikk blir rommet mitt fylt av lys, og sekunder senere buldrer torden over hodet på meg.

Jeg skal til å begrave meg under dyna mi igjen når noen banker på døra til soverommet mitt.

"Henni! Stå opp, det er frokost!" roper søsteren min, Gabriella, for å overdøve stormen utenfor.

Jeg gir fra meg et lavt grynt, men beveger ikke på meg.

Et nytt lynglimt lyser opp rommet og blir etterfulgt av nok en salve med torden.

Søsteren min må endelig ha fått nok fordi hun åpner døra og kommer marsjerende inn. Før jeg vet ordet av det har hun dratt av meg dyna og slengt den på gulvet. Jeg griper tak i puta mi i tilfelle hun skulle få for seg og ta den også.

"Kom igjen, Henni! Jeg er sulten og du vet at pappa ikke lar oss spise før alle har kommet," klager hun og setter seg ned på huk for å kunne se meg i øynene.

Til forskjell fra meg som nesten har grå øyne, har Gabbie sjøgrønne med et spekk av brunt. Jeg har alltid vært litt misunnelig på henne fordi hun alltid ser så mye bedre ut en jeg med sitt lange brune hår og sin spinkle kroppsbygning. Hun kan helt seriøst spise hva som helst uten å legge på seg så mye som ett gram. Det er ikke rettferdig, spesielt siden jeg er sjokoholikeren her i familien.

"Hvis du ikke kommer snart sverger jeg at jeg kommer til å ta Adidas hettergenseren din, og du husker hva som skjedde sist gang jeg lånte klær av deg," sier Gabbie truende og hever et utspekulert øyenbryn.

Ja, det er ikke vanskelig å huske, siden det var i forrige uke. Å si at hun "lånte" den føles ikke riktig, fordi jeg mener at personen du låner fra burde vite at du faktisk låner den, hvis ikke er det det samme som å ta noe og senere(muligens) legge det tilbake igjen. Det hun tok fra meg var en hvit Levi's t-skjorte, og selvfølgelig klarte hun å søle sitronjuice på den, fordi hvem bruker ikke hvite t-skjorter når de prøver ut DIYs fra Youtube som inneholder sitron?

"Jeg er våken! Jeg er våken!" stønner jeg og heiser meg opp på albuene mine.

Gabbie klapper triumferende med hendene. "Sånn skal det låte!"

Jeg himler med øynene idet Gabbie snur seg og skal til å gå.

"Jeg så det!" sier hun, fremdeles med ryggen til meg, når hun forsvinner ut av døra.

Jeg ler. Gabriella er det nærmeste jeg har til en bestevenn, og nei, jeg mente ikke det på en trist måte, fordi søsteren min er ganske fantastisk når hun ikke søler sitrusjuice på t-skjortene mine. Hun er et år yngre enn meg, og har derfor vært sammen med meg så lenge jeg kan huske. Vi vokste opp sammen. Det er grunnen til at jeg ikke har fortalt henne om hemmeligheten min, fordi hun har kjent meg såpass lenge og jeg er redd for hva hun vil tenke om meg når hun får vite at jeg er homofil. Jeg er redd for at hun kommer til å se på meg på en annen måte.

Idet jeg setter føttene ned på gulvet plinger det plutselig til i mobilen min. Jeg slår den på og ser at jeg har et varsel fra Instagram.

AlmaCAbelsen01 har spurt om å følge deg

Hvis jeg hadde hatt vann i munnen hadde jeg spyttet det ut. Alma har spurt om å følge meg, det betyr at hun må ha visst hva jeg heter. Av en eller annen grunn skjelver fingrene mine idet jeg trykker på varselet og jeg kommer inn på Instagram. Jeg bekrefter forespørselen så fort jeg kan og trykker meg inn på profilen til Alma. Ok, jeg skal bare gjøre litt light stalking. 

Profilbildet hennes er et svart og hvitt bilde av henne selv. Fra vikelen på bildet å dømme virker det som om noen andre har tatt bildet. 

Jeg skroller meg litt lenger ned. De fleste av bildene er enten overraskende vakre naturbilder, som får meg til å lure på om Alma ønsker å bli fotograf, eller sitater. Plutselig fanger blikket mitt et annerledes bilde. Jeg klikker meg inn på det. Alma har armen rundt midjen på en jente jeg aldri har sett før, det må være noen fra hennes gamle skole, og den ukjente jenta har armen sin om skulderen til Alma. De ler mot kameraet samtidig som de lener seg mot hverandre, og av en eller annen grunn kjenner jeg et stikk av sjalusi.

Jeg rister på hodet og skal til å slå av mobilen igjen idet fingeren min plutselig sklir på skjermen. For et kort øyeblikk slutter jeg å puste. Når jeg endelig tørr å se på skjermen igjen legger jeg merke til at det tomme hjertet nedenfor bildet ikke lenger er tomt, men rødt. Åh nei.

Jeg sjekker datoen på bilde. Flott, bildet ble postet for nesten to år siden. Light stalking liksom. Jeg likte nettopp et to år gammelt bilde av Alma sammen med hennes mulige kjæreste, og jeg har veldig lyst til å dø akkurat nå.

"Henni! Seriøst! Kom da!" 

Gabriellas klaging trekker meg ut av mitt selvmedlidende og tilbake til virkeligheten.

Resten av helga går som vanlig altfor fort forbi. Idet jeg skal til å legge meg, og med legge meg mener jeg legge meg ned i senga og være på mobilen til øynene mine begynner å svi, plinger det til i mobilen min igjen. Det er en melding fra Alma, og for et kort øyeblikk er jeg overbevist om at hun kommer til å spørre om hvorfor jeg likte det to år gamle bildet.

Men når jeg åpner den viser det seg å handle om noe helt annet.

Siden du tar samme buss som meg tenkte jeg at vi kunne møtes imorra og ta den sammen. Send meg adressen din så kommer jeg dit

Hjertet mitt gjør et lite hopp i brystet på meg. Alma vil ta bussen med meg! Men så husker jeg plutselig hvordan ting egentlig ligger an. Stemmer, jeg tar egentlig aldri bussen, men jeg kan ikke fortelle henne at jeg bare latet som om jeg tok bussen for å tilbringe mer tid med henne. Det får meg i hvert fall til å fremstå som en stalker. Jeg kan heller ikke si nei til henne, da virker det som at jeg ikke vil bli kjent med henne. Jeg kan ikke fortelle henne hvor jeg egentlig bor fordi da skjønner hun at jeg ikke tar bussen. 

Nei! Okey, jeg må bare fortelle henne sannheten. Forhåpentligis blir hun bare smigret. Hvem vet? Det går fint jeg kan gjøre det. Ikke overtenk dette!

Høres supert ut, men vi kan heller møtes på bussholdeplassen der du gikk av igår

Jeg har ikke noe selvkontroll.

Greit, det tar ca. 1 time og 30 minutter for meg å komme til bussholdeplassen ved Alma, som betyr at jeg først må ta bussen dit, for deretter å ta bussen til skolen igjen. Deretter må jeg mest sannsynlig ta bussen sammen med Alma igjen etter skolen, som betyr at jeg kommer til å komme mye senere hjem heretter, for ikke å snakke om kostnadene jeg kommmer til å bruke på å ta fire ulike busser hver dag.

Ok, vi sees imorra

Faen, dette er en dårlig ide