Meningen med Livet

Kap. 4: Attraktiv?

Elanor banker på døra nærmere halv fire. Hun gir meg et bredt smil idet jeg åpner døra. Jeg legger fort merke til at hun har skiftet ut av treningsklærne sine og byttet dem ut med vanlig svarte shorts og en hvit t-skorte. Rundt midjen har hun knyttet en rød og svart rutet skjorte. Det krusete mørke håret er dratt opp i en stram hestehale.

Så fort hun har fått sparket av seg skoene går vi opp på rommet mitt, og jeg prøver raskt å kaste de skitne klærne på gulvet inn i klesskapet, mens jeg stabler de utspredte skolebøkene på skrivebordet.

Elanor legger ikke skjul på nysgjerrigheten sin og går rundt i rommet med et granskende blikk, fra tid til annen tar hun opp en pyntegjenstand eller en bok og lar de lange fingrene sine stryke over overflaten.

"Så...eh...her er boka, men bokryggen er litt løs så du bør være litt forsiktig når du åpner den og sånt," mumler jeg og prøver så godt jeg kan å ignorere det faktum at Elanor er den første jenta som har vært på rommet mitt siden jeg innså at jeg var homofil. Tanken får skinnene mine til brenne.

Elanor snur seg mot meg og sender meg et skjevt smil, som får beina min til å skjelve ørlite grann.

"Takk, men jeg kom ikke egentlig hit for boka," sier hun og setter seg ned på senga mi før hun klapper en hånd på plassen ved siden av seg.

Jeg nøler litt før jeg setter meg ned, men jeg passer på å holde ca. 1 meters avstand mellom oss.

Elanor rynker på brynene men sier ingenting.

"Jeg tenkte vi kunne bli litt bedre kjent, siden du er den eneste jenta på samme alder som meg i gata, og, vel, for å være helt ærlig så er det ganske vanskelig å skaffe seg venner på et nytt sted når du går på en skole så langt vekk," forklarer hun og jeg slapper litt mer av.

Hun vil bare bli bedre kjent som venner. Jeg ignorer den svake følelsen av skuffelse som biter seg fast i magen.

"Selvfølgelig, jeg skjønner hva du mener," sier jeg og gir henne et mykt smil.

Hun nikker.

"Så, har du en kjæreste eller er du interessert i noen gutter?" spør hun og spørsmålet er så plutselig og åpenbart personlig at jeg ikke kan holde tilbake et snøft.

Jeg kan ikke la være og rødme og kremter før jeg svarer.

"Nei, egentlig ikke."

Elanor rynker pannen, og ser forvirret på meg. "Hvorfor ikke?"

Fordi jeg er homofil. "Jeg vet ikke, jeg tipper at de ikke synes at jeg er så attraktiv eller noe."

Jeg kan kjenne hvordan rødmen sprer seg videre til resten av ansiktet mitt.

Nå er det Elanor som gir fra seg et snøft.

"Det er ikke sant, du er kjempe attraktiv."

Hva...hva var det hun nettopp kalte meg? A-attraktiv? Sa hun nettopp at hun...syntes jeg var...attraktiv?

Jeg har ikke peiling på hvordan det er meningen at jeg skal reagere etter noe sånt. Jenter sier slike ting til hverandre hele tiden, gjør de ikke? Det betyr sikkert ingenting, men...hva om det gjør det?

Elanor flytter seg litt nærmere, og for et øyeblikk glemmer jeg fullstendig hvordan man puster.

"Så, du er ikke interessert i noen?" spør hun og lener seg nærmere meg.

Jeg svelger hardt uten å svare.

"Du kan fortelle meg, jeg kommer ikke til å fortelle noen," stemmen hennes har både blitt dypere og lavere, og øynene virker enda mørkere enn vanlig.

"Jeg-jeg..." stammer jeg, men jeg klarer ikke å finne slutten av setningen.

Jeg kan fortelle henne det. Jeg vet at jeg kan stole på henne, og det er ikke akkurat sånn at hun kan fortelle noen siden hun så vidt kjenner noen her. Det ville vært så deilig å bare si det, å komme ut til noen. En mindre person jeg trenger å skjule meg for.

Jeg møter blikket til Elanor. Hun er skummelt nære, og alt jeg kan se ut til å tenke på er hvordan leppene hennes ville kjennes mot mine, hvordan hendene hennes ville føles mot den bare huden min. Hun lukter som en blanding av kanel og blomster, søtt men med et stikk av krydder, og jeg kan ikke noe for at jeg puster dypt inn for å fange så mye av lukten hennes som mulig.

Plutselig flytter Elanor hånden sin og legger den over min. Jeg svelger hardt. Blikket hennes fjerner seg fra øynene mine og fokuserer istedenfor på leppene mine. Hva er det som skjer?

Før jeg får sjansen til å finne en rasjonell forklaring på det som foregår, lener Elanor seg enda nærmere og kysser meg ømt på leppene. Jeg er altfor overrasket til å kunne reagere og blir sittende stille.

Elanor trekker seg beskjedent tilbake med anger dansende over ansiktet.

"Beklager, jeg vet ikke...jeg mente ikke..." hun fullfører ikke setningen men reiser seg opp for å gå.

Endelig klarer kroppen min å reagere og jeg griper tak i hånda hennes før hun forsvinner ut av rommet.

Elanor stirrer forvirret på hendene våre som er flettet sammen. Forsiktig  drar jeg henne nærmere før jeg fanger leppene hennes i et nytt kyss. Denne gangen er jeg i stand til å kjenne hvordan hver nervecelle i kroppen min lengter etter berøringen hennes. Leppene hennes er myke og smaker litt som salt, og jeg  tror aldri at jeg har følt meg så glad i hele mitt liv.

Elanor setter seg ned på senga igjen uten å bryte kysset. Hun slingrer en arm rundt midjen min for å trekke meg nærmere og lar den andre hånda si grave seg ned i det skittenblonde håret mitt.

Jeg legger armene mine rundt halsen hennes og presser meg så nærme henne som jeg kan komme.