Ikke god nok

Kuttet

Jeg klarer ikke mer, jeg mestrer ikke mer. Alt, alt har jeg prøvd men, ingenting ser ut til a virke. Jeg ligger i senga, det er mørkt ute.

Månen er ikke fremme i natt, den gjemmer seg bak skyene så det er helt mørkt inne på rommet mitt, det bader i mørket, det drukner i det.

Det er kald, det kjennes ut som jeg har alle vinduer pa vidt gap. Som om det skulle ha vært full utluftning mens det viste minusgrader på målestokken.

Jeg kaster meg om i senga. Jeg er helt tom men, samtidig er jeg full av følelser. Det er ubeskrivelig i grunn, som om du er iskald men står i flammer. Som om du er der, men egentlig ikke.

Jeg puster ut og krøller meg sammen. Det jeg ikke forstår er hvordan jeg lot meg selv bli som jeg er. Hvordan jeg er så lett påvirkelig? Jeg setter meg opp, og plasserer føttene på gulvet. De faller lydløst ned på gulvet. Jeg griper hold om sengekanten med hendene og sitter med ryggen lettere krummet.

Jeg skjelver, og reiser meg opp. Jeg blir med en gang dratt litt ned som om en usynlig kraft presser meg litt. Jeg åpner den første skuffen på nattbordet og drar frem et blad, et barberblad. Skritt for skritt kommer jeg meg til badet. Lydløst men raskt åpner jeg opp døren, og kjapper meg inn.

***

Inne i rommet er det første som møter meg mitt eget speilbilde, håret mitt henger flatt ned til hoftene mine.

Øynene mine er uttrykksløse, mens resten av meg er et totalt vrak. Pysjamasen min er krøllete, som en pose som noen har krøllet sammen og prøvd og brette så fint de kan ut igjen.

Jeg går bort til vasken og skrur på vannet. Jeg tar en håndfull av kaldt vann og skyller ansiktet og deretter hendene.

Jeg synker ned på gulvet. Jeg klarer ikke mer, jeg vil ikke på skolen tilbake til alle som har forrådt meg. Ikke tilbake til Mariah, den snobbete bimboen i likhet med Angie og Camilla hennes undersåtter.

Alt de er gjort er og bringe meg ned, fysisk og psykisk. I syv år nå har de kalt meg feit, stygg,falsk,rar,hore,misfoster osv... Hver gang de gjør noe er det som om noen tar kvelertak på meg.

Og i det siste har det bare blitt for mye for meg. Mine beste venner er ikke der lenger, de sakte men sikkert svant bort. Jeg har ingen lenger. Ingen, enn meg selv og jeg er faktisk ikke sikker på om jeg har meg en gang.

Jeg drar frem barberbladet som falt ned på gulvet når jeg satt meg ned.

Det skinner i lyset av den trøtte pæra som pakker badetrommet inn i et lysgult skjær. Følelsene mine tar over, jeg har aldri kjent slik psykisk smerte. Jeg drar bladet over huden på overarmen sakte mens jeg legger press på bladet.

Shit, tenker jeg instinktivt, men så kommer den gode følelsen.

Det er som om at blodet som strømmer ned fra armen min er alle problemene og de vonde tankene mine. De bare forsvinner og etterlater seg en god følelse, og desto flere åpninger desto enkle blir det for problemene mine og forsvinne.

Jeg kutter en til gang, og en til gang.

Til jeg merker at jeg har kuttet oppover hele armen. Jeg reiser meg og skyller armen og deretter bladet, og plasserer det omhyggelig i lomma. Kuttene stopper ikke å blø, så jeg surrer godt med bandasje rund hele armen.

Dette for holde, dette bør holde. Jeg merker at jeg er svimmel og tar noen subbende skritt mot døra før jeg synker sammen og merker lyset forsvinne og bli omsluttet av mørket.