Ikke god nok

Sykehuset

Jeg våknet opp til en høy pipende tone. Jeg åpnet øynene å så en slags maskin som pep i en spesiell rytme. Det var slanger koblet til armen min og den andre surret i bandasje. Rommet var hvitt og sterilt, jeg var på et sykehus. Mamma satt i en stol inntil veggen og sov. Armene hennes hang slapt langs siden og veska hennes var på fanget.

"Emilie", sa en mannestemme. Jeg kikket til andre enden av rommet.

Der stod det en mann i en hvit frakk. Håret hans var omhyggelig kjemmet bakover i en mildere sleik. Det var en lege. "Ehh.. Ja?", svarte jeg og fomlet litt med hendene. Ingen visste jeg kuttet meg, og nå var jeg på sykehuset? "Hvorfor er jeg her?", spurte jeg dumt nok selv om jeg visste svaret. "Du led av massivt blodtap", sa legen. "Du hadde mistet masse blod, vi måtte overføre blod til deg så du skulle overleve". "Du var heldig", sa legen og satt seg ned så vidt på sengekanten.

Han så på meg, som om han syntes synd på meg. Jeg var lettet men samtidig skuffet over at jeg overlevde, jeg kunne jo bare dødd. Det hadde vært så mye enklere.

Han reiste seg keitete opp da han så at mor kviknet til i bakgrunnen. Han mumlet at han skulle la oss være i fred og så forlot han rommet.

***

Hvordan skulle jeg forklare dette til mor? Jeg har aldri vist følelser, aldri sagt ifra bare smilt og gjemt alt enda dypere inne i meg selv. Hun kunne ikke forstå, hun ville ikke forstå hvordan alt var blitt til. Det kom til å bli for mye.

Armen! Jeg plasserte den fort under dyna, ikke det at det var noe poeng i det. hun hadde nok trossalt sett det før antageligvis.

Mor så på meg med triste øyne, hun så søndersknust ut. "Milie mi", sa mamma og så på meg. Jeg vendte blikket mitt ned mot den friske hånda, jeg ville ikke møte blikket hennes. "Hvorfor, Emilie. Hvorfor gjorde du det?", jeg kjente det svidde i øyenkroken.

Jeg har arr over hele kroppen, jeg er full av arr og i disse sykehus klærne kan du se dem begynne helt nede med håndleddet og helt opp til begynnelsen av halsen. Mor lar blikket falle over hele meg og ser nøye på hvert eneste arr.

"Du skulle ha sagt noe", sa hun og gikk mot meg. Hun så såret ut. "Nei", sa jeg. Jeg vil ikke ha hjelp fordi jeg trenger ikke hjelp. "Jeg er okay, mamma", sier jeg og snur blikket mitt mot henne.

Jeg mener det ikke, det er alt annet enn okay. Jeg smiler matt. "Åh, babyen min", sier hun og en tåre faller ned og treffer gulvet med et lite "psjjj".

"Hvorfor?", et eneste ord kommer ut av mors munn. "Smerte", sier jeg. "Psykisk er jeg svak", en tåre triller ned over kinnet mitt.

Hun klemmer meg hardt, hun omfavner meg og jeg begynner og hikste.