Jeg var egentlig bare tom. Det var helt forferdelig at mor var så lei seg. Jeg bryr meg ikke, vel litt men det er vel ikke krise? Noen sier at smerte bare er en illusjon. Jeg kan være enig, men da vil jeg si at fysisk smerte er en illusjon.
Fordi det psykiske kan avogtil gjøre så vondt at man ikke får puste. Det kan man også med å feks falle langt ned men det er en grunn til at du ikke får puste. Mens psykisk kan man ikke falle å miste pusten. Da er det ord får deg til å miste pusten.
Mor kommer inn med litt mat. Det ligger fint presentert, et stykke fisk, 2 poteter og gulrøtter. "Du må få i deg litt mat", sier mamma og plasserer tallerkenen på fanget mitt. "Jeg tenkte du kunne spise dette, legen sa at du kunne gå hjem i dag",hun gikk bort til vinduet. "Så da drar vi hjem etter du har spist maten din", hun så på noe ut vinduet, men raskt så hun tilbake på meg.
Jeg begynte forsiktig å kutte i fisken og tok en liten bit. Jeg liker virkelig ikke sykehusmat. Det smaker liksom papp.
"Ferdig", sa jeg og skjøv den langt ned i sengekanten. "Skal vi gå?", spurte mamma og smilte varmt.
Jeg byttet fort om til mine vanlige klær. Mamma hadde kommet med en singlet, og en vanlig olabukse. Jeg så oppgitt på singleten. En singlet? Jeg har arr! Jeg har kutt.. Mamma tenkte nok ikke igjennom før hun valgte. Jeg så meg i speilet.
Buksa passet men, toppen viste utallige arr... Håret mitt må jeg få klippet, det rekker jo helt ned til hoftene!
Jeg gikk ut døren og ned til resepsjonen og såsi alle stirret på meg.
YOU ARE READING
Ikke god nok
Teen FictionEmilie på femten sliter med selvskading og depresjon. En dag så kutter hun for dypt og havner på sykehus. Da blir alt verre.
