Kiss me hard before you go

Røyking dreper

Isabella's POV;

TIRSDAG 17:23

Jeg går inn døren bak Melissa. Hun er den eneste personen jeg faktisk respekterer med tanke på hvor mye hun har hjulpet meg gjennom alle disse syv jævlige årene.

Jeg tar av meg de slitte conversene mine og henger den hullete gamle dongerijakka mi opp på en knagg. Baggen min henger over den venstre skulderen min og rolig går jeg inn på et kjøkken etter Melissa.

«Jonathan?? Vi må snakke..» Melissa roper på det jeg tror må være mannen hennes. Noen sekunder senere kommer en høy og slank. Det er lett å se at han har italienske gener.

«Hvem er dette..?» Stemmen hans er mørk og undrende. «Det var det jeg skulle snakke med deg om.» Melissa ser bort på meg før hun fortsetter: «Isabella kan ikke du gå inn på stuen mens jeg snakker videre med Jonathan?» Jeg bare nikker som svar og går inn på stuen.

Huset er veldig hvitt og fint, men ikke så stort. Jeg setter meg ned i den grå sofaen og lukker øynene. Jeg har ikke sover skikkelig på flere dager.

«Hva gjør du her??» Jeg åpner øynene brått og ser overrasket opp på personen foran meg. «Thomas?» Han smiler eplekjekt til meg. «Du husker navnet mitt?» Han setter seg ned ved siden av meg, litt for nærme så jeg flytter meg litt bak. Han spør igjen: «Hva gjør du her?»

«Jeg må kanskje bo med Melissa i noen måneder..?» jeg gransker han med blikket før jeg innser det: «Du er sønnen hennes??» Han ler en svak latter og nikker.

•

17:58
Melissa og Jonathan kommer inn i stuen og setter seg i stolene ovenfor oss. «Jeg ser du har møtt Thomas?» Melissa smiler mot meg. Jeg bare nikker. «Vell Thomas, Isabella skal flytte inn til oss og bo her en stund... går det greit for deg?» For første gang på veldig lenge kan jeg kjenne at jeg er redd. Viss jeg først skal finne en plass å starte på nytt, så her dette huset perfekt.

«Ja selvfølgelig!» Thomas smiler vennlig mot meg og sier lavt tilbake: «takk.»

•

21:05
Melissa hadde vist meg huset og hvor jeg skulle sove og jeg bestemte meg for å gå ut en tur. Jeg slengte på meg de eneste ytterklærne jeg hadde og begynte å gå. Jeg visste ikke hvor jeg skulle, men jeg bare gikk.

Etter ca 10 minutter fant jeg en brygge nede ved sjøen. Det var mørkt her, kun månen som lyste lett. Jeg likte mørket og stillheten. Å bare sitte å høre på vannet slå mot steinene og vinden rasle i trærne. Det var ett eller annet beroligende ved det. Jeg stakk hånden i lommen om drog opp en pakke røyk og en lighter.

Jeg såg på at røyken forsvant litt etter litt ut i luften når jeg pustet ut. Det er kun en ting jeg frykter; havet. Men fremdeles sitter jeg her, men beina en meter fra vannet.

Viss bare en hendelse ikke hadde skjedd, hadde livet mitt vært helt annerledes... da hadde livet mitt vært perfekt.

«Du vet røyking dreper?» Jeg skvetter av jenta som setter seg ned ved siden av meg. Jeg bare ignorer henne og fortsetter på røyken min. Selvfølgelig vet jeg at røyking dreper.

«Hallo???» Jeg ser nøytralt bort på henne. «Jeg bryr meg ikke.» Jeg svarer enkelt og snur meg tilbake til vannet.

«Hva heter du? Jeg heter Emilia. Er du ny i byen?» Jeg sukker og ser bort på henne igjen. «Isabella.»

Jeg reiser meg for å gå men Emilia, som hun tydeligvis heter, kommer løpende etter meg. Jeg slipper røyken og trakker på den.

«Går det bra med deg?» Jeg snøfter som svar. Hun blir stille.

«Jeg må gå nå.» Også går jeg hjem til Melissa og dem.

•

22:14

«Isabella! Du må si ifra når du går ut, jeg ble redd for deg!» Jeg ser unnskyldende opp på Melissa og går opp mot rommet jeg har fått.

Det er ganske lite, men det gjør ingenting. Jeg har ikke så mange ting uansett.

Rommet ligger i andre etasje og har en liten veranda utenfor. Sengen står inntil veggen og på motsatt side står der en skrivepult og et klesskap. Her et også et helfigursspeil som henger på veggen.

•

23:43
Jeg sitter og tegner ved skrivepulten. Jeg har alltid vært opptatt av kunst, kanskje jeg har det fra mamma? Nei, jeg vet ikke.

Jeg tegner isteden for å skrive dagbok. Tegningene er min måte å utrykke følelsene mine på.

Jeg hører tre forsiktige bank på døren min.

«Ja?» Døren åpner seg og Thomas kommer inn. Han ser på meg i noen sekunder før han setter seg ned på sengen min.

«Isabella? Hvordan havnet du her..?» Han er usikker i stemmen, som om han er redd jeg skal klikke helt over at han spør.

«Jeg liker ikke å snakke om det.» Han reiser seg og går med stødige skritt mot meg. Jeg skjønte ikke helt hva han gjorde før han la armene sine rundt meg og hvisket inn i øret mitt: «Du kan ALLTID snakke med meg, uansett hva det er! Jeg dømmer deg ikke, jeg vil bare at du skal stole på meg.»

Også var han borte.

<><><><><><><><><><><><><><><><>

Det var andre kapittel<3 det blir mer spennende etterhvert! Håpe e... hihi:)