Stormen 2

Kapittel 3

Tommy satt der iskald, og det skjentes ut som om hjerte skulle hoppe ut av bryste. Han prøvde å si noe, men ordene bare stoppet opp. "Jeg skulle virkelig ikke sagt det" sa co-piloten og stirret ned i fanget.
"Men men.. du kan jo ikke være sønnen min" klarte Tommy endelig å si. "Vi to er jo nesten like gamle"
"Jeg vet, men jeg kan ikke si hvordan det er mulig" sa co-piloten stresset. Tommy så på co-piloten og kjønte at han ikke burde spørre om noe mer. Begge to reiste seg opp fra benken og gikk inn på hotellet. De pakket sakene sine, bestillte to flybilletter hjem til Oslo. De sa nesten ingen ting til hverandre på hele flyturen hjemover.

Flyet hadde landet, og de tok bagasjen sin og gikk gikk ut av flyplassen. "Sååå.. hadet da" sa de til hverandre og tok vær sin buss som kjørte dem til hvert deres hjem. Tommy gikk ut av bussen og inn i huset sitt. Han slo på alle lys og tok en dyp pust. Han sto midt inne i stua og sa til seg selv, "hm, jaja hvordan kan co-piloten være sønnen min".
Han fniste lit. Så gikk han opp på bade og tok litt vann i ansikte. Akkurat da han hadde tørket seg, så så han slags høyteknologisk klokke ligg på de lille borde ved siden av doen. De lyste et lite blått lys ut av den. Tommy måpte.
Han gikk mot klokka og tok den på seg. "Woow så kul den er" hvisket han. "Lurer på hvordan den kunne ha havnet her".
Men det var noe rart med den. I steden for tolv tall og to hvisere. Hadde den mange hvisere og du kunne se masse forskjellige tadoer og årstall med å vri på en skive rundt klokka. Tommmy vridde sakte på den.
Det sto: 1. des. 2100. Så stoppet han å vri. Da begynte plutselig alle viserene å bevege seg veldig fort. Tommy skvatt. Så plutselig begynte klokke å lyse så blått at Tommy ikke kunnse noen ting. Han knep øynene igjen. Det kom en diger virvel av masse forskjellige sortehull og dimensjoner rundt. Det bråkte vanvittig mye. Så falt han i et av hullene og føk igjennom et langt langt rør av stjerner og de merkeligste lyder.